Ny bloggadresse

Hei!

Jeg fortsetter å skrive, men ikke så hyppig som da jeg var i Spania.
Klikk på denne, så kommer du til min nye bloggside, som har adressen; arman.blogg.no/videre

Hilsen Arman

Sommerferie

20.07.08

Det blir ikke mye skriving nå.
Vi har vært på hytta, og skal oppover igjen neste helg.
Jeg har vært i Femunden og fisket sammen med Arild.
Barna reiser en liten tur til Sørlandet i morgen.
Så skal vi kanskje til Vestlandet en tur i begynnelsen av august.
Svigers hadde bursdagsselskap på Nesodden onsdag.
I går feiret vi min mors 70-årslag her i hagen, og det ble en kjempefest!

Mer skriving kommer etter hvert.

Hjemme igjen

30.06.08

Så sitter jeg altså i Oslo, og vårt spaniaopphold er over.
På Gardermoen, fredag ettermiddag, ble vi møtt av høvdingen
og vår nyinnkjøpte Peugot 307 SW / 2003 modell.
Etter et par uker med intens sommervarme, noen dager med over 30 grader,
var det herlig å kjenne den friske og kjølige lufta.

Etter ti og en halv måned skal det jo vaskes og ryddes,
og de siste dagene i Spania gikk for en stor del med til dette.
Men det ble da tid til andre sysler også.
Mandag feiret vi St Hans, eller St Juan som spanjolene sier.
Tusenvis av mennesker på stranden med bål og grillmat.

cimg5395
Folksomt

cimg5402
Mens vi venter på at engangsgrillene skal bli klare

cimg5423
Paller brenner godt

cimg5426
På stranden i Los Boliches

cimg5469
Klokken tolv på natten skal man gå baklengs ut i vannet,
for "rense sjelen", tror jeg det var


cimg5479
Et kjempefyrverkeri fra moloen i Fuengirola


Onsdag var jeg invitert til befaring på riggen Adriatic LNG,
hvor Jostein har jobbet hele det året vi har vært i Spania.
En enorm betongkloss med to tanker og Star Wars-lignende tilstander på toppen.
Mange av komponentene er de samme som på en oljeplatform.
Hensikten med denne riggen er å omdanne naturgass i flytende form (LNG) til gass,
slik at den kan føres til land i Venezia, hvor den skal ligge.
Slepingen fra Gibraltar til Venezia starter, håper de, i løpet av juli.
Etter passkontroll, sikkerhetsfilm og utdeling av vernesko, hjelm og hansker,
var jeg klar til å entre riggen.
Det ble et inferno av rør,stag, koblinger, dyser, turbiner, ventiler og ledninger
og alt som skal til for å få hele klumpen til å fungere.
I overkant av 1.000 mann arbeidet som maur - det var folk over alt!
-"God dag, jeg kommer fra grafisk bransje. Jeg skal bare sjekke trykket..."
Med utstyret jeg hadde på meg, kunne jeg ha vært hva som helst, på besøk.

bilder fra adriatic lng 250608 013bilder fra adriatic lng 250608 001
Dette var svære greier! 47 m høy, og ca 90 x 188 m i grunnflate

bilder fra adriatic lng 250608 041bilder fra adriatic lng 250608 039
Jostein med Gibraltar i bakgrunnen, og meg - får i ulveklær, på helikopterdekket

bilder fra adriatic lng 250608 021bilder fra adriatic lng 250608 022bilder fra adriatic lng 250608 060
bilder fra adriatic lng 250608 063bilder fra adriatic lng 250608 047bilder fra adriatic lng 250608 056
En dag her med et skikkelig kamera, og jeg hadde hatt nok å gjøre


Dagen før vi reiste hjem, var vi invitert på middag til Tove og Jostein,
sammen med Anne Kristin og André.
Spania hadde slått Italia, og skulle denne kvelden møte Russland.
Det ble middag kombinert med fotballkamp, og nok en seier til Spania.
-Skulle selvsagt ha fått med meg en av disse kampene på en bar,
men det ble ikke slik denne gangen.
Kanskje til VM.
Så ble de europamestere i går, og vi frydet oss sammen med resten av Europa.


Vi har bodd hos Erik disse tre dagene siden vi kom hjem.
Lørdag var jeg i 40-årslag, hvor jeg også spilte litt sammen med Erik.
I går måtte jeg ut i skogen, bare for å være der litt.
Oppdaget noen flere sykkelstier og lot meg overvelde av det grønne.

Det er meningen at vi skal overta huset i dag klokka fem.
Man er jo litt spent på om alt er OK.
Etter en liten runde i hagen på lørdag, så jeg at noe gartnerarbeid ligger og venter på meg.


Spaniaoppholdet er over, og det er også denne bloggen.
Jeg tenker jeg oppretter en ny blogg under samme adresse,
og oppdaterer når jeg føler for det.
Noen dagbok akter jeg ikke å skrive.

Da gjenstår det bare å takke alle som har gjort oppholdet til hva det ble,
da først og fremst svigers' som har stilt leiligheten sin til vår disposisjon.
Jeg nevner Sjømannskirken og Den Norske Skolen.
Men også alle de vi har møtt og blitt kjent med, og som har bidratt til å
gjøre dette til en hyggelig opplevelse.
Nå som jeg vet hva det innebærer, ville jeg definitivt ha gjort det igjen!
Takk også til dere som har lest denne bloggen, og vist interesse for hva vi har holdt på med.
Hyggelig å vite at noen følger med, og bryr seg.

Skoleferien er i gang

22.06.08

Onsdag var vi, og mange andre, invitert hjem til Kirsis og Hans Olav.
De har for tiden besøk av en familie med svært gode evner på kjøkkenet,
og vi fikk servert mat bestående av flere retter fra Sri Lanka og India,
samt coscos som vel er arabisk, via Frankrike.
Måltidet var en opplevelse, med flere kjøttvarianter i ulike styrker, raita og ris.
Den strekeste sausen, som lå i egen bolle, laget av bl.a. limeskall og chili,
var ikke sterkere enn at den gikk fint an for meg å spise, og fortsatt være i stand til å smake.
De kunne helt klart ha disket opp med noe som hadde drept smaksløkene mine om de hadde ønsket.

Torsdag kveld var det avslutningsforestilling, igjen med høyt nivå og stort engasjement.
Har noen videoklipp som André tok, men jeg fikser ikke å streame dem eller lette dem.
Derfor er deså vidt jeg kan forstå, altfor tunge til å få med her.

Fredag var siste skoledag før sommerferien for elevene på Den Norske Skolen.
For elevene handlet det mest om å møte opp, og ha det hyggelig sammen,
og det samme kan vel sies om oss foreldre, som i mellomtiden tok morgenkaffen hos Hidema's.
Mange reiser hjem til Norge, og det ble noen farvel og litt tårer.
Oskar fikk karakterkort, og hadde det ikke vært for én sekser, hadde det vært bare femmere!
Skal vi tørre å kalle det forbedringspotensiale?
Han ligger jo skyhøyt over nivået hans far lå på da han var på samme alder.
Nå sies det at de aller fleste elevene faller litt i karakterer når de kommer til Norge,
og hvis dette også gjelder Oskar, blír det jo litt å jobbe med for å holde samme nivå.

Fredag kveld var vi på besøk hos André og Anne Kristin, og ble nok en gang behørig bespist.
Både hvitt, rødt, gyllent og brunt i glassene som tilbehør etter som måltidet skred frem.

Lørdagen gikk stort sett med til å hente og bringe barn i alle retninger,
og ble rundet av med underholdende fotball, da Russland banket Nederland.

I dag, søndag, har vi vært på stranda i ca fem timer.
Sammen med flere kjente har vi spilt volleyball og badet.
Det går i solfaktor 20, og jeg tror jeg har nådd metningspunktet for brunfarge.
Nå er jeg gyllenbrun, og blir litt rød oppå skuldrene når jeg er ute, som i dag.
Jeg kjenner tendens til at det svir litt, og det er tegn godt nok for meg til å tenke at det holder.
Jostein og jeg tok et par øl inne på nærmeste strandbar, og knasket grillet sardin ved siden av.
Spania er i helspenn foran kveldens kamp, og vi håper de slår Italia.
Blir det seier til Spania bør jeg befinne meg i byen og få med meg livet.

Norge

19.06.08

Det lysegrønne i det omkringliggende matte gråbrune.
Snøen som smelter og lukten av råttent løv i varmen,
som slår opp fra jordåpne skråninger fulle av hestehov.
Den farlige sanden oppå asfalten, når man sykler.
Trosten som roter mellom hvitveisene i løvskogens skygger.
De første motorsyklene på veien.
Kjøttmeisens og Bokfinkens sang.
Blåstier i marka, med svart, ren og våt jord.
Nådeløst oppmøte i Skøyenparken klokken åtte sharp 17. mai.
Den ekstreme forvandlingen når alt eksploderer og epletrærne blomstrer.
Forventningene om sommeren som står for døren.

Reiseradioens kjenningsmelodi;
tæ' tæ' tæ' tæ tæ' tæ tæ' tæ tætætætæææææ tætæ,,,,,,,,,, -tætææ' tæ' tæ' tæ' tæ' tæ' tæ'!
Lukten av innlandets myrer og tørre barskog.
Lyden av konsertoppvarming på Valle Hovin og en båt som legger fra Akershuskaia.
Den intense stillheten en midtsommerdag på fjellet,
kun avbrutt av insekter som minner om hissige bittesmå propellfly når de sneier ørene.
Værbitte setervoller med inntørkede kuruker.
Bekker med uimotståelig vann i uendelige mengder.
Kosen og spenningen med markstanga ved småelvenes kulper.
Abborfiske i mudrete tjern, og øyenstikkerens selvsikre flygninger i sivkanten.
Lukten av bensin etter å ha sølt litt på gressklipperen.
Lyn og torden etter klamme og lumre timer.
Ikke altfor iskalde Pripps Blå på Ransäter i Sverige.
Brygger som oser av kreosot, fiskeslo og olje.
Finne et "øde" skjær, og kaste døsent etter makrell, torsk, sei og lyr.
Monotone, høye motorturtall som forstyrrer skjærgårdsidyllen.
Fullmånen som stiger, og smaken av skalldyr og snaps,
på besøk hos gode venner med hytte i strandkanten.
Lysten til å spille musikk i lystig lag, til solen atter stiger.

Nytt skoleår for barna.
Intense okergule og himmelblå nyanser opp mot hverandre.
Barfrost på stive myrer, og brune strå med hvitt rim.
Traktkantareller i ett med brune blader.
Vemodet når snøen dekker skogens klare kontraster,
og skal komme til å gjemme dem i månedsvis.
Gi blaffen i konkurranseritt og -løp, og heller kose meg på drømmestier.
Kjøpe jaktkort i et nytt område - fullt av skogsfugl!
-Eller kanskje ikke jakte, men bare ta bilder.
Høste av årets sopp- og bærforekomster.
Kjenne regnet piske i kinnet, og ha et varmt sted å gå inn.
Tunge viner, dype sauser og gode venner.

Fyre med ved, og kjenne strålevarmen
når stolene er dradd helt bort til peisovnen.
Helt nye, myke piggfrie vinterdekk.
Kaoset på veiene ved årets første snøfall.
Grått, svart, vått og horisontalt vær.
Kunstsnø på Skullerudstua og elleville Rustadmedlemmer.
Rakfisklag med viktige diskusjoner og kort vei hjem.
Guttas julebord.
Årets kamp for å ignorere julehandelen.
Julaftens herlige middag og nyttårsaftens høye glass.
Lyden når brøytekjøretøyenes kjettinger klinger, og plogskjærene skraper i asfalten.
Det symmetriske mønsteret på veien, i sanden fra strøbilen.
Privilegiet å kunne måke snø på egen tomt.
Skiføre i Østmarka og vinterlykke med dompapp og svartspett rett utenfor vinduene.
Lykken ved å observere en dvergspissmus på snøen i skogen.
Brøyting helt til døra på hytta, og maskinpreparerte løyper,
men også mulighet for å lage sine egne spor mellom dvergbjerken.
Universalklister og gul glider. (Grøss og gru.) -Må få meg smørefri ski...
En øl på Hygga.

Og ellers -
Hytta som nå virkelig skal prøves, og kanskje, bare kanskje flikkes litt på.
Mill's kaviar (som man for øvrig også kan få tak i her i Fuengirola)
og blå halvlitersbokser med Frydenlund fatøl - iskalde fra kjøleskapet..
Trafikkmeldinger på NRK P1, helst når man selv ikke befinner seg i trafikken.
Kunne rusle bort til en god nabo, uten å ha noen agenda.
Ha en trivelig jobb og tjene nok penger.
Jazzradio'n mellom klokken fire og åtte i Oslo.
Gå bort på Benos med gode kamerater, hvis de har åpnet igjen der borte...
Sykkelturene i Østmarka.
Kirkeklokkene søndag formiddag og T-banen nede i dalen.

Ja, dette er noe av det som kan vente oss i landet vi nå skal tilbake til.
-Og jeg kunne ha ramset opp enda hundrevis av inntrykk.
Norge, landet med sine årstiders særegenheter.
-Som kan gjøre mang en innbygger tung til sinns en mørk høst- eller vinterdag, for noen en unnskyldning
til å dra sørover, selv om både høst og vinter i Norge kan by på de mest fantastiske stemninger.
-Som lyser opp som det eventyrlandet det er, i gode vår- og sommeropplevelser.
Landet jeg elsker og kjenner, og hvor jeg er takknemlig for å kunne være og høre til.
-Selv om også jeg har vært freidig nok til å tillate meg å kjenne på, og nyte dette oppholdet
utenfor fedrelandets grenser, har jeg gjort det som nordmann.
Det er, for det meste, godt å være norsk i Norge - og i utlandet.

En helt annen sak er om jeg synes tiden er moden for hjemreise akkurat .
Her nede har jeg kjent litt på følelsen av å ikke ha noe hengende over seg, og jeg liker den følelsen.
Jeg har skrevet og sagt at vi ikke har hatt mange rutiner her nede, men dette er ikke helt riktig.
Det har faktisk vært mange rutiner, men de har for det meste vært lystbetonte.
Skolekjøringen er forbundet med dagens sosiale omgang med venner, og en kaffe eller to på Hidema's.
Barnas dans og gitar på torsdager har gitt med mulighet til å lese mens jeg har ventet i bilen.
Fredagsklubben i sjømannskirken og FAU-bua onsdager, betyr kaffe, vafler og trivelig selskap.
Veien tilbake til Norge behøver ikke bli et skritt tilbake.
Den må bli et skritt videre, og jeg må ta med godfølelsen inn i hverdagen.
Jeg vil ikke la statusjag og andres ambisjoner styre mitt liv.

Her passer det å sette inn et lite sitat min far hadde limt bak på en konvolutt han sendte meg i vinter.
-"Aha, så han har altså noen å slekte på, som heller ikke går av veien for å dele et og annet syn
på samfunnets gode og mindre gode sider", tenker du.
Ja, flere faktisk.

"PÅ LETING ETTER SVAR

Vi har funnet ut hvordan vi skal tjene til livets opphold, og er omgitt av en luksus
som tidligere var utenkelig - klimaanlegg, avanserte musikkspillere og frisk frukt året rundt.
Det vi sitter igjen med, er spørsmålet om hvorfor vi lever.
Hvorfor holder vi på med dette rotteracet? Hva er poenget?"

(Sitat: David G. Meyers, professor i psykologi ved Hope College i Holland i Michigan i USA)


Jeg leser i boka Extra Virgin, at man i Italia pensjonerer folk i førtiårsalderen,
kanskje for å holde den offisielle statistikken over arbeidsløse nede, eller for å spare sosial trygd.
"Dette systemet frigjør ikke bare arbeidsplasser for neste generasjon, men skaper også et behagelig
priviligert og konservativt lag av pensjonerte mennesker som vil vie resten av livet til å tusle rundt
på sin egen jord, stelle sin egen hage, kanskje ha litt privat virksomhet gående på si',
og stort sett ikke lage bråk." (Sitat: Annie Hawes fra boka Extra Virgin.)

Jada, glem italiensk politikk, og alle dens komplikasjoner.
Kanskje ikke systemet er slik i virkeligheten, men jeg likte romantiseringen.
Dramatisk å sette på håndbrekket midt i "arbeidslivet", men det peker på dette viktige:
Hva er poenget?
Hva om vi bare nappet litt forsiktig i brekket?
Hva ville skjedd?
Ville det gjort noe om utviklingen bremset litt opp?
Om vi brukte enda mere tid og ressurser til klodens beste?
Noen påstår at det er nødvendig å ruste opp for å ruste ned.
Gjelder samme syke teori for miljøet?
-At det er nødvendig å bryte helt ned, og utslette, for å bygge opp?
Nei, verden behøver kun å forvaltes og vedlikeholdes.

All verdens eksperter på alle områder kan sikkert tegne skrekkscenarier om konsekvensene av å bremse utviklingen.
Kanskje økonomier ville kollapse, handel ville stoppe opp og kriger måtte stanses, og nye ville oppstå.
Her er jeg på tynn is, og mange vil kunne knuse meg med enkle motargumenter - i bøttevis.
Det er bare at når jeg løfter blikket og ser fremover, og ser for meg resultatet av dagens utvikling,
så ser jeg ørken snarere enn grøde.
Jeg ønsker selvsagt velkommen Kyoto-avtalen og andre tiltak,
men føler at det blir litt som å plukke opp papir etter andre på gata.

Når verdens ledende nasjoner kappes om å ha den største bomben, snakker vi da om fremskritt?
En av disse tragiske gjenstandene har visstnok fått navnet "The mother of all bombs" - waw!
Vi har én uerstattelig klode, og ruster opp så vi kan ødelegge den flere ganger.
Er dette den utviklingen vi er så redde for å bremse? Er vi virkelig primitive i 2008?
Er vi nødt til å slette hverandre helt ut, så vi ikke en gang får muligheten til å lære?
Jeg får jo problemer med betydningen av ordene utvikling, fremskritt og intelligens.
Ordet fremskritt betyr "utvikling mot noe bedre", står det i Bokmålsordboka på nettet.
Jeg foreslår et godt skritt tilbake, tenkepause, og et skritt frem først når man har klarnet hodene sine,
og blitt enige om hvor man skal gå, og hva dette "noe bedre" skal være.
Så ville jeg håpe man kom frem til at det måtte være "til beste for jorda og dens befolkning" - alle!

Inntil videre kommer jeg til å "banne i kirken", dra litt i håndbrekket og stå i mot strømmen,
når jeg føler at det går helt over stokk og stein.
"You may say I am a dreamer".
Jeg fnyser!

Nå kom jeg litt utpå igjen, føler jeg.
Dette skulle jo handle om Norge.

Jeg kunne godt ha klart minst et år til i verdens største land, Utlandet.
På den annen side ser jeg frem til å komme hjem til en hel bunke med blanke ark.
-Og jeg bestemmer selv om de skal forbli blanke.


Og så, akkurat når alt dette er skrevet og klart til å publiseres, drypper det plutselig en mail inn i postkassa mi.
Avsender er Tore, svigersvogers, som har som profesjon å spre positive tanker.
Snakk om sammentreff!
Jeg kunne jo ha strøket alle mine bekymringer ovenfor, og bare oppfordret til å delta på dugnaden.
Men nei, tankene mine fra i går skal med.
Les teksten inni rammen, og gå inn på nettsiden www.hundrearsmalene.no.
Det står mye interessant der, og det virker seriøst.


Invitasjon til landsomfattende dugnad

På 100 år har Norge gått fra materiell fattigdom til materiell rikdom. Hva skal vi bruke de neste 100 årene til?

Vi har ikke lenger langsiktige mål for samfunnsutviklingen, bare et diffust ønske om ?mer av det samme?. Men vi er kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. Vi kan ikke fortsette å øke dosene av shopping og underholdning i 100 år til. I lengden blir vi ikke lykkeligere av det, og den lille planeten vi bor på tåler det ikke.

Det norske folk har allerede begynt å orientere seg mot nye mål. Den store meningsmålingen, Norsk Monitor, som har kartlagt våre holdninger i 20 år, viser at hovedtrenden har snudd. Vi blir nå mindre materialistiske og dermed kan også livsgleden øke, for første gang på lenge. Vi har oppnådd høy levestandard ? nå søker vi etter nye mål. Men det gjenstår å formulere dem klart som et oppdrag til våre politikere.

I et demokrati som vårt er det vi selv som må be om en ny dagsorden og som må gi nye bestillinger til politikerne. Dette er en invitasjon til DEG om å bli med å utforme det nye oppdraget til våre ledere. Hva slags ledere og hva slags politikk er det vi ønsker oss? Internett har gitt oss en enestående mulighet til selv å delta aktivt i utformingen av fremtiden. Derfor har en gruppe enkeltpersoner tatt initiativ til nettstedet 100-årsmålene og en landsomfattende dugnad frem til starten av stortingsvalgkampen i 2009. En serie av de store organisasjonene oppfordrer sine medlemmer til å delta, Miljøbevegelsen, Kirken og mange andre.

Gå til www.hundrearsmalene.no

- Bli deltaker
- Avgi stemme
- Skriv forslag
- Drøft saken med venner, familie og kolleger
- Send gjerne denne oppfordringen videre til de du kjenner som kan tenkes å være interessert i hvordan det går med vårt samfunn

 

Jeg HATER plast-kleshengere!

-Særlig de som er hengt på dørhåndtak, og som kommer i klem når jeg skal lukke døra.
Et utall av varianter, prydet med diverse kleskjeders logo, har i årenes løp sneket seg inn i huset
sammen med innkjøpte klær, og dominerer nå paletten over hele fjæla.
Jeg får lyst til å raide alle klesskap, og knekke opp dævelskapen til bittesmå plastfliser!

Sånn.
Nå føles det litt bedre.

Andys Beach, Cabopino y los embalses del Valle de Abdalajís

16.06.08

Etter en lørdagskveld med grillet fisk og god hvitvin på Restaurant Los Pacos i Carvajal,
kun avbrutt av en halvannen times spillejobb i et bryllup på Hotel Byblos,
for deretter å avslutte med kake, kaffe og brandy tilbake på restauranten,
var det godt å sove lenge da søndagen plutselig sto der med sitt srålende solskinn.

Etter en enkel frokost var det tid for sommerklippen,
og jeg tok like godt for hele femtilappen.

img0028img0032
Før -og etter at mi mujer y mi hija har boltret seg

Et par av familiene vi hadde vært ute sammen med kvelden før,
hadde gitt melding om at de var på stranden, og jeg ville gjerne ta meg en tur.
Ikke alle de andre hadde det samme behovet, så det ble Ella og meg som tok en tur.
Vi fikk parkert helt oppe i rundkjøringen, og fikk en liten strekning å gå i den intense varmen.
Etter noen forsøk med mobilen, folk som ikke svarte og aller mest et kontantkort som
ikke ville særlig mer pga null i saldo, fant vi etter hvert ut at de befant seg på Andys Beach.

img0035img0036img0037
A la playa

img0043
Venninner

img0061
Dattera vår


I dag var det skoletur for 1. - 7. klasse, til El Chorro, eller rettere sagt innsjøene ovenfor
Sierra del Valle de Abdalajís.
Dette området har jeg jo syklet i flere ganger, sammen med Sierra Cycling,
og kjenner det derfor ganske godt.
Disse oppdemmede innsjøene er blågrønne, og det frister å kaste seg uti i varmt vær.
Til tross for for over 25 grader og skyfritt på kysten, var det ganske kjølig og overskyet da vi
gikk ut av bussen ved titiden i formiddag.
Men vinden sørget for skiftende skydekke, og dermed stekende sol i åpningene.
Da vår eget kamera for tiden er sykmeldt grunnet voksendåp,
lot jeg meg bestille noen skikkelig egotripp-bilder, skulle det vise seg.
Det blir nok ikke lenge før et slags speilreflekskamera blir Guthus'eie.
Her er noen av bildene Anne Kristin tok:

016017013
021019022

Nå går'e unna (igjen)!

13.06.08

Jeg har ikke fått med meg hva som har fått transportarbeiderne tilbake på jobb igjen,
men streiken og aksjonene skal nå være over, og logistikken dras i hop mot det normale igjen.
Det blir nok noen dager med ringvirkninger i form av slunkne butikkhyller der de livsviktigste
varene hører hjemme, samt at det tar tid å fylle opp alle bensinstasjonene med dielsel igjen.
Vi fylte for øvrig full tank med blyfri 95 i dag, som om ingenting skulle ha skjedd.

I går var siste dag for barna på dans og gitar, og selv om de kanskje kunne tenke seg å fortsette
med noe av det samme i Norge, var de begge strålende fornøyde med at det nå er ferie.
Skryt fra både Gema danseinstruktør, og Sergio gitarlærer er hyggelig.
Ella måtte til og med avbryte timen tidligere, fordi det var disco for 5., 6. og 7. på skolen,
hvor også en del elever fra den svenske skolen var invitert.
Slike aktiviteter utenfor skoletid, medfører en ganske infløkt logstikk for de som skal
kjøre de unge frem og tilbake, og ender med at hvis du tar med mine, tar jeg med dine.
-Som igjen blir til hyggelige besøk og seine kaffekopper.

Eksamener og tentamener ble avsluttet i dag, da 10. var oppe i muntlig engelsk.
I går var Oskar med klassen på tur i Mijasfjellet, og avsluttet dagen med grilling på skolen.
I dag er han i Sevilla, på Isla Magica, med 8. og 9. klasse.
Ella har vært sammen med 5., 6. og 7. klasse i Aqualand i Torremolinos i dag.
-"Jeg tok magasuget!!", var en av meldingene som kom boblende fra baksetet.
Dagen hadde vært kjempekul til da, og dette var bare begynnelsen,
for i kveld, akkurat nå, er hun på tropicana-bursdag i Rosario.

Men før vi hentet Ella i badeparken, plukket vi opp Svigers på flyplassen,
og rakk en tapaslunsj og kaffe under en svalende markise.
Det er rundt 30 grader, skyfritt og vindstille for tiden.
Det ble burger på de to andre, mens jeg stadig prøver nye smaker i tapasbaren.
En av de tre tapasene i dag var kyllinglever, og vel, det var verdt et forsøk.
Svigers er nede for å hente Mira, som har bodd på kennel i La Cala, i påvente av resultat på en blodprøve,
som skal vise om hun er rabiesfri, før hun kan være med hjem til Norge.
Vanligvis tar denne analysen tre dager, men akkurat denne gangen tok det 10 dager,
og de mottok prøven i Tyskland først i går.
Svigersen er opprørt, og tror kanskje at han må utsette hjemreisen,
men håper de skal ringe fra kennelen i kveld, med hygglig beskjed.

I morgen skal vi pakke ned de tre siste plasteskene med klær og ting, som skal sendes som cargo til Norge sammen med køyeseng, sykkel, bass, høyttalere, keyboard og enda flere klær.
-Så da vet vi hva vi skal gjøre i morgen formiddag...
Og i morgen kveld skal det bli fiskemiddag på restaurant i Carvajal med venner, om jeg ikke tar helt feil.
Kun avbrutt av et lite spilleoppdrag ved nitiden, hvis det blir noe av.

Det var litt om gårsdagen, i dag og i morgen.
Stressa?
Det går bra, særlig når jeg sitter her og skriver.
Og når jeg legger meg bakpå med en EM-kamp eller to.
Akkurat nå har jeg vært nede på pub'en og sett Italia mot Romania spille 1-1.


Frigiliana

Vi har hatt en liten ekskursjon også.
Tirsdag var Anne Line og jeg med et vennepar; Kristin og Robert og deres lille Annie,
på oppdagelsestur til Frigiliana, med markedet i Nerja innlagt som en bonus(!).
Det var varmt, trangt, mye folk og (så vidt jeg kunne se) akkurat de samme tilbudene
som på de andre markedene jeg har besøkt.
Anne Line klarte å få tak i en bukse til Ella, som et forsvar for timen nedover gata.

Frigiliana ligger, bare et drøyt kvarter, rett inn i landet fra Nerja.
Da vi kom ut på veien, etter å ha parkert, forsto vi ikke helt hva som var så spesielt med dette stedet.

frigliana1f5
Var ikke dette nærmest kliiiiin likt alle andre hvite landsbyer da?



Vel, da vi kom opp i gatene, de smale med blomsterpotter, kunne vi enes om at
graden av koselighet lå godt på plussiden.
I ettertid, etter å ha lest på nettet, ser jeg at vi gikk glipp av både dryppstensgrotten (dette visste vi),
San Antonios kirke, Ingenio Azcar og Det Mauriske slott.
-Så har vi enda flere grunner til å komme tilbake.

ka1f15
f14f11
Kan vi si litt Mijas-preg?

Etter å ha spurt en veldig lokal dame med bikkje om hun kunneanbefale et godt, og typisk lokalt spisested,
endte vi, i god tid før den spanske lunsjen, men på høy tid etter vårt hente-på-skolen-skjema,
inne på en trivelig liten restaurant, som jeg ikke husker navnet på.

f8
Jeg tro til med en litt artig rett; hare med snegler, og den var slett ikke verst

Etter måltidet bar det tilbake til bilen, med tid til noen avstikkere inn i noen smug,
og noen kikker inn i fristende butikker.

f4
Street life

Alt OK, enn så lenge

11.06.08

Bare en liten redgjørelse for hvordan vi oppfatter uroen i forbindelse med
de spanske transportarbeidernes aksjoner akkurat nå.
Ikke godt å vite hvilket bilde norske medier gir av situasjonen.
Lørdag ettermiddag fikk jeg en telefon fra min mor, helt oppløst og skjelven,
etter å ha hørt på P4-nyhetene i bilen, at det hadde vært et jordskjelv i Hellas.
Det at min bror og hans samboer, som befant seg i Hellas, ikke svarte på telefonen,
bragte dem, i min mors hode, til skjelvets sentrum.
Da vi fikk tak i dem, viste det seg at de selv ikke hadde hørt om hendelsen,
inntil like før vi snakket sammen.
De hadde ikke merket noen ting, og ante vel ikke at dette var toppsaken
i nyhetssendiger i norsk radio!

Transportarbeiderne er sinte fordi de mener at drivstoffavgiftene er for høye.
Et av forbundene, som organiserer ca 30% av den totale transportnæringen i Spania,
skal visstnok være involvert i en ulovlig streik.
Vi hører og leser at det aksjoneres på veier og grenseoverganger.
Det meldes om trailere som brenner og vi ser bilder av vogntog i milelange køer.

Vi registrerte kun én tungtransport i løpet av de 4 x 2 milene på motorvei i dag,
en strekning hvor det vanligvis kryr av tunge kjøretøy.
Dette er jo behagelig, men konsekvensene lar vel ikke vente på seg så altfor lenge.
I butikkene hamstres det, særlig grønnsaker, melk og vann.
Det begynner å bli et stykke mellom de åpne bensinpumpene,
og det er særlig diesel som (allerede) er mangelvare.
Men i det store og hele, merker vi ikke noen forandring - enda.

Enn så lenge håper vi på partenes evne til å bli enige,
og maler ikke fanden på veggen.

Mi próxima España

09.06.08

Norsk oversettelse følger nedenfor.

 

Mi próxima España

He estado escribiendo en este blogg por más de nueve meses, la mayoría desde España, y me pareció que ya era tiempo de publicar una entrega en español, resultó fácil, con la ayuda de Google Language Tools, después de todo es solamente copiar y pegar (pura trampa), siempre y cuando se ignoren las posibles correcciones con las que mi profesora de español me pudiera ayudar. Sabía que ella no se impresionaría ante tanta ligereza.
Pero al final la "fácil traducción" que le entregué para ser corregida, no tenía nada que ver con el trabajo original, lo que resultó un trabajo extra para ella.

Knut Faldbakken escribió el libro Mi tercera España. Después de mis primeros viajes a España como turista, he experimentado mi segunda España, y estoy deseando vivir mi "tercera España" si es que alguna vez tengo la oportunidad de volver por otro periodo largo de tiempo. Pero entonces, optaría por vivir lejos de La Costa del Sol, para de esa forma, integrarme mejor con los españoles.

Todavía, mantengo la esperanza de poder hablar español sin mayores dificultades.
Poder comunicarme con las personas locales, y quizás conseguir ser uno de ellos,
lo que desde luego significaría un mejor entendimiento entre nuestras culturas y nuestra forma de pensar.

Permancer en La Costa del sol, no representa grandes retos en cuanto a comunicación se refiere, para nosotros ha significado un 98% de noruego, y un pequeño porcentaje de inglés.
Quien no quiere hablar español, no necesita aprenderlo, asi de sencillo.

Reconozco, por mi parte, que me ha faltado autodisciplina para adquirir los conocimientos deseados en el idioma español, sin sugerir, que las posibilidades no han estado disponibles, por que si han estado.
Hemos asistido a nuestras lecciones semanales de manera privada, y por supuesto que ahora hablo más español que antes de llegar aquí, y puedo hasta mantener pequeñas conversaciones.
Y, adeás estoy seguro de que existen muy buenas escuelas de español en las que podríamos habernos inscrito. Además pienso que debe existír una mejor y más divertida forma de aprender español, una que implique una presencia contínua entre los españoles, (una estrategia que hasta ahora no ha tenido frutos) a pesar de que me he ofrecido hasta a trabajar gratis.
Quizás no me tomaron en serio, o pueden haber otras razones.

Claro que se me han presentado las oportunidades, como por ejemplo; podría haber seguido montando en bicicleta junto a unos españoles que conocí en el otoño, o simplemente hablando más español con algunos de nuestros amigos que tienen este idioma como lengua materna.
Siempre he sido de la opinión, y la sigo sosteniendo aún con más fuerza, de que si alguién quiere vivir en el extranjero, tiene que ser bajo las condiciones del país anfitrión.
Aún cuando las condiciones en la Costa del Sol esten regidas por el turismo, y los españoles aparentemente lo entienden, ya que dependen de las entradas que esto les proporciona, me siento deprimido cuando me encuentro con la indiferencia que muestran algunos viajeros hacia una cultura y unas costumbre milenarias.

"Queremos, el sol, el calor, las playas, los niveles de precios y........ preferiblemente, el ambiente que tenemos en casa.". Es posible que no tenga derecho a moralizar, pero pienso que existe una tendencia arrogante entre alguno de nosotros , y no me sorprende en lo absoluto cuando me encuentro con españoles que no saltan de alegría al encontrarme. Eso sí, tengo que resaltar que muy raras veces nos hemos encontrado con españoles que no sean amables y corteses .

Dentro de un mes entraremos en la última semana de nuestra estancia en La Costa del Sol, (cuando este artículo sea publicado ya estaremos de regreso en Noruega) y tengo una mezcla de sentimientos cuando pienso que pronto estaremos de regreso en Oslo para adaptarnos al diario vivir que dejamos en Agosto hace casi un año.

El tiempo ha pasado rápido, han nacido niños, que cuando partimos no habian sido concebidos. Nuestra estancia aquí nos ha dado muchas experiencias maravillosas, y muchos buenos amigos. Hemos sido privilegiados con haber podido vivir este period considerablemente libre de preocupaciones. Con la excepción, quizás, de tener que llevar a los niños en coche a la escuela y desde la escuela, no hemos caído en la rutina, vivir aquí es simple y puedo entender porque muchos escogen quedarse en este lugar.

La Costa del Sol es el punto de encuentro de diferentes culturas que dan lugar a novedosos ambientes, quizás a expensas de la España histórica, y pienso que deberían utilizar un poco de su tiempo para descubrir lo que parece estar escondido, pero que esta justo ahí para quienes quieran verlo.

Mi próxima España podría encontrarse en una pequeña ciudad, un poco escondida.
Si se es suficientemente humilde, por regla general se es aceptado.
De esta manera el español se quedaría conmigo para siempre - pienso yo...


 

Mitt neste Spania

Etter å ha skrevet på denne bloggen i over ni måneder, for det meste sittende i Spania,
syntes jeg altså at det nå var på tide å publisere et innlegg på spansk.
Jeg benytter Google Language Tools til å oversette.
Rett og slett klipp ut og lim inn - altså det reneste juks,
hvis man ser bort fra den nødvendige korrekturlesingen,
som jeg har fått hjelp med fra vår spansklærerinne, Kirsis.
Hun kommer til å fnyse av denne lettvintheten.
(Nå viste det seg attpåtil at oversettelsen jeg overleverte henne, den "lettvinte" fra Google,
ikke hang sammen i det hele tatt, slik at det ble ganske mye jobb for henne.)

Knut Faldbakken har skrevet bok om sitt tredje Spania.
Etter mine første Spaniaturer som turist, har nå også jeg opplevd mitt andre Spania,
og jeg ser frem til å møte det tredje, dersom jeg på nytt skulle få muligheten til å reise hit
for en lengre periode.
Da ville jeg ønske å bosette meg et stykke unna Solkysten, for på den måten,
forhåpentligvis, å kunne integreres i det spanske miljøet.

Jeg har fortsatt en drøm om en dag å kunne snakke spansk uten for store problemer.
Snakke med lokalbefolkningen, og kanskje våge å håpe på deres inkludering,
som igjen, tror jeg, ville bety bedre innsikt i hverandres kulturer og tanker.
Et opphold på Solkysten behøver ikke gi store utfordringer rent språklig.
Jeg tipper vektingen, i vårt tilfelle, kan ligge på 98% norsk, og et par prosent engelsk.
Spansk behøver man praktisk talt ikke å snakke, hvis man ikke vil.

Jeg har ikke hatt selvdisiplin nok til å tilegne meg den ønskede språklige kunnskap i dette miljøet,
uten å antyde at ikke mulighetene har vært der, for det har de.
Vi har hatt våre ukentlige spanskkurs, i privat regi, og det er klart jeg kan mer spansk i dag
enn da vi kom hit i august, og jeg har faktisk gjennomført små samtaler på spansk.
Og jeg vet det finnes mange, sikkert utmerkede, spanskskoler man kunne melde seg på.

For øvrig har jeg tenkt at det måtte være bedre, og morsommere,
å lære seg språket via praktisk tilstedeværelse, sammen med spanjolene.
En strategi som så langt ikke har båret frukter, selv etter forsøk på å få jobbe gratis.
De har kanskje ikke tatt meg seriøst, eller det kan være andre årsaker.
Jo da, jeg har hatt mine muligheter, som for eksempel å fortsette å sykle
sammen med noen lokale spanjoler jeg traff i høst, eller rett og slett bare snakke mer spansk
med flere av våre venner her nede, som har spansk som morsmål.

Jeg har alltid ment, og mener det minst like mye nå, at skal man oppholde seg i utlandet,
må det være på vertslandets premisser.
Selv om premissene på Solkysten er styrt av turisme, og inntektene dette gir, noe spanjolene tilsynelatende er inneforstått med, blir jeg nedslått når jeg opplever tilreisendes likegyldighet ovenfor flere tusen år gamle kulturer og skikker.
"Vi vil ha solen, varmen, stranden og prisnivået, og helst hele lokalmiljøet hjemmefra.".
Mulig jeg moraliserer uberettiget nå, men jeg syns jeg ser en arrogant tendens hos noen av oss tilflyttere fra ulike land, og jeg er ikke det minste forundret de få gangene jeg møter spanjoler som ikke sprudler over å møte meg.
Nå må jeg understreke at vi veldig sjelden treffer på spanjoler som ikke er hyggelige og imøtekommende.

Om ca to uker går vi inn i den siste uken av vårt opphold her i på Solkysten.
Det er med blandede følelser jeg tenker på at vi snart er tilbake i Oslo,
for å tilpasse oss dagliglivet som vi forlot i august i fjor.
Tiden har gått fort, og barn har rukket å bli født hjemme, som ikke var i støpen da vi dro.
Vårt besøk her nede har gitt oss mange fine opplevelser, og gode venner.
Vi har vært priviligerte som har kunnet bo her nede hele denne perioden, ganske ubekymret.
Bortsett fra det å kjøre barna til og fra skolen, har det ikke vært behov for mange rutiner.
Det er svært enkelt å leve her, og jeg forstår godt at mange velger å bo i dette området.
Solkysten er en smeltedigel hvor en mengde kulturer og miljøer møtes, og hvor nye skapes.
Kanskje på bekostning av det ur-spanske, og jeg føler at stener må vendes og tepper må løftes
for å oppdage det gjemte, som tross alt ligger der for den som ønsker å se det.

Mitt neste Spania kunne også ha vært i liten by, eller landsby, litt bakenfor.
Er man ydmyk så blir man som regel godtatt.
Og det spanske språket ? det skulle sitte, det skulle vært en del av kroppen min.

-Tenkte jeg....

Flere ting

02.06.08

Grøss; vi skriver altså juni allerede!
Her gjelder det å bedage seg med hele kroppen og sinnet,
helst kontinuerlig, i de få ukene før det bærer hjemover til Norge,
for godt, eller for denne gang...


Overnatting på El Campanario

Jeg rundet av, for et par innlegg siden, med at jeg satt og skrev blogg i kirken nattestid.
Dette var forrige fredag, og jeg var en av fire voksne som skulle holde oppsyn med de unge
da de skulle overnatte i anledning årets siste klubbkveld på El Campanario.

dsc00003dsc00004dsc00005
Bortenfor poolen rigget de seg til

Det var meldt regn, og vi var litt spente da det begynte å blåse opp,
og vi visste at flere av teltene var ganske "løse" i spennet, grunnet dårlige grunnforhold
i kombinasjon med telttyper som ingen hadde sett tidligere, og som dermed ikke
lot seg sette opp like enkelt som f.eks. en Bergans eller Helsport.
Som backup var det ryddet unna noen stoler inne i kirken, hvor det var varmt og godt.

Monica hadde laget rebusløp, og holdt alle mann i aktivitet en god stund.
Da Kjell fyrte opp grillen, ble det både hamburgere og pølser på alle mann.

dsc00013
Og dessuten noe som lignet marmallows på en sidegrill

dsc00017dsc00038dsc00029
Under samlingen inne i kirken, ble det fremføring av fortelling og sang

Heldigvis tiltok ikke vinden, og regnet kom kun som noen små drypp utpå natten.

dsc00041
-Og det var nok Reinert glad for, der han lå under åpen himmel og koste seg

dsc00047
Guttebesøk i jenteteltet

Nå ble det vel Hans Kristian som tok mesteparten av støyten da det røynet på,
og klokka nærmet seg fire, uten at det lot til å bekymre mange av overnatterne.
Jeg hadde sittet og skrevet på bloggen en times tid, da Hans Kristian tok med seg
et teppe og fant seg en stol, rett ovenfor bassenget, der han kunne se alle teltene.
Her skulle det bli ro i leiren!
Men helt rolig ble det aldri, og Hans Kristian duppet litt av der i stolen.
Selv fikk jeg meg et par timers god søvn på min medbragte klappseng,
og følte meg faktisk ganske pigg da jeg våknet ved halvsju-tiden på morgenen.
-Sikkert mye bedre enn ungdommene som kom ruslende opp fra kjelleren,
og som ikke hadde sovet i det hele tatt!
Jeg fikk også vite, av Oskar, at noe av det kuleste hadde vært å luske seg rundt
uten å bli oppdaget, og jeg fikk en beskrivelse av hvordan jeg så ut da jeg sov.

dsc00057
Full oppdekking fra klokken ni

dsc00055dsc00053dsc00058
Godt å våkne i hyggelige omgivelser


Fotballturnering
Sist lørdag, nå i helgen, var det fotballturnering på skolen.
En turnering som endte i cup, med semifinaler, bronsefinale og finale.
Så vidt jeg har fanget opp, er det foreldreparet Siv og Micke som er arkitektene,
og som er ansvarlige for både initiativet og arrangementet
som jeg gjerne kan beskrive som suverent sosialiserende og særdeles hyggelig!
Idéen til lagsammensetningen er knallgod, og veldig inkluderende.
Til hvert lag plukkes spillere blandt elevene, lærerne, foreldre, diakoner eller briter.
Dette medfører et godt spenn i alder, størrelse, vekt og nivå, og bidrar til høyt underholdningsnivå.
Yngste deltager på laget er kaptein, og på laget vårt, Surlia, var dette Elias på fem.

007035036

Siv hadde gitt navn til 10-12 lag, skrevet navnene bak på de ulikt fargede T-skjortene,
delt inn lagene, med reserver, og hadde rollen som konferansier og speaker.
Det var også hun og Anne Line som hadde laget teksten til melodien Dyrene i Afrika,
som ble fremført av FAU, akkompagnert av Stig Morten gitar, Bjarte bass og meg piano.

001
Legg spesielt merke til Morten, som forsøker å gjemme seg, i midten, første rad

Micke fungerte som dommer igjennom hele konkurransen, og sto med glans,
til tross for at undertegnede mente seg snytt for et "ballen ute av spill",
da han som keeper umiddelbart etter slapp inn nok et mål.

050
Paladini er sikkert svensk, og betyr dommer

026
Gjennomføring av servering ble organisert av FAU,
og flere ikke-spillende familiemedlemmer solgte mat og drikke


I ærefrykt og dyp respekt ovenfor Flatbankameratenes faste, spillende kampreferent, El Doctor,
som med skarp og humoristisk penn, i en årrekke har skildret de flatbankende spilleres og
supporteres geskjefter, både på og utenfor banen på en fremragende måte,
innlater jeg meg ikke engang på tanken om å lage noe referat fra noen av kampene.
Dessuten ver det 16 kamper, á to ganger fem minutter, og jeg så jo ikke all disse.

En slags, kall det kamp-beskrivelse må det allikevel bli.
Jeg er den mest katastrofale jeg vet om, hva angår ballbehandling.
Eier ikke ballfølelse, men syns det er gøy med ball.
Jeg var altså medspiller på et av lagene, og ble valgt til keeper.
Første kampen tapte vi 0-1, etter at jeg hadde sluppet inn et mål i siste sekund.
En bitter trøst, men laget vi tapte for, skulle senere på dagen gå hen og vinne finalen.
Jeg hadde faktisk noen OK panikkredninger, og flere riktig plasserte legger og andre kroppsdeler,
som holdt oss inne, i alle fall i den første av de to matchene vi fikk være med på.

De andre, som sikkert hadde lite lite lyst til å stå i mål som meg, sa det fungerte bra,
og jeg ble keeper også i andre match, uten å mukke.
Her bidro jeg til å senke laget mitt ved å slippe inn fem mål, og vi var raskt ute av turneringen,
lenge før det var snakk om cup og finaler.
Bedre gikk det ikke med Oskars lag Torsken, som også ble feid av banen ganske raskt,
selv om Oskar scoret mål i begge matchene.
Av skader kan nevnes et par nesten svimeslåtter, kraftig neseblod og et ekte ankelbrudd.

019027
038049
Det ble ikke spart på kruttet

I finalen møttes Tullerud og Fjone, laget som beseiret oss i første match,
og på dette laget spilte Ella, som dermed forsvarte familiens ære!

033081
La estrella atacar de nuevo, y contribuye a ganar

072
Mette, etter at Siv har utdelt prisen for heftig munnbruk; en munnkurv

Dance Show
I går var det Price Giving Show i Salón Varietes, like ved kirketorget i Fuengirola.
Her var Ella nok en gang i aksjon, denne gangen sammen med en hel drøss dansere.
The Love to dance academy underviser i dans, og alderen spenner fra tre, til kanskje 70 år.
Vi fikk se et show bestående av 36 ulike innslag, hvorav noen solister.
Dette er ikke selskapsdans, men oppvisning av step, ballett og andre friheter.
Selvsagt stort sprang i kvaliteten, men, etter å ha konferert med Anne Line,
et høyt nivå på de beste, naturligvis representert ved de eldste.
Men allikevel; et av de morsomste innslagene sto de aller yngste for.
De yngste her var ikke eldre enn tre år, og med danselæreren som "sufflør",
så vi jo hva de skulle ha gjort, men et par av dem holdt på noe annet enn å danse.
Ella var med i innslaget Butterflies og i The Big Finale, avslutningsnummeret.
Det var strengt forbudt å ta bilder under showet, så vi måtte vente til premieutdelingen.

dsc00109dsc00108
Alle deltagerne på scenen etter showet, og Ella i blå T-skjorte litt til høyre

dsc00111
Instruktørene som også arrangerte hele greia

dsc00119
En sliten Ella på vei ut back stage


Hemos tenido suegra y la prima de Anne line, Linda, en una visita de una semana.
Eller; vi har hatt svigermor og Anne Lines kusine, Linda, på besøk i en uke.
-Og så akkurat denne uka, hvor temperaturene hjemme i Norge er høyere enn her!
Jeg tror de har hatt det fint, der de har ligget og småbrunet seg på verandaen og på stranda.

dsc00096
Oskar nyter godt av en av Lindas proffesjoner; fot- og aromaterapi

dsc00086
Mormor hjelper til med felling av Oskars strikkelue

I morgen skal vi kjøre besøket til flyplassen, så de kan komme hjem til varmen.
Så gjenstår det å få greie på om Jorun denne gangen får koffeinfri kaffe på flyet,
eller om hun igjen må ta til takke med alternativet; gin & tonic, som på turen nedover...


Jeg er nå i gang med boka Extra Virgin, som ikke går like raskt som de foregående bøkene.

dsc00068
Den forrige boka, Havets Katedral,

dsc00064
fulgte jeg opp såpass intens at jeg klarte å sovne underveis,
med briller på, og boka oppslått på veggen!



Avslutning av spanskkurset i dag, hjemme hos Monica, med god mat
og bildeserie fra Equador.

Senere på dagen; synstest hos Specksavers, og bestilling av nye briller til
både Jorun, Anne Line og meg.
-Skulle værra så billig, ser'u!
Under åttetusen for seks par briller!
Javel, så ser vi i alle fall bedre om en ukes tid, etter å ha hentet de nye brillene.
Styrken på glassene mine hadde visstnok økt fra 0,5 til 0,75 / 1,0,
på de fem-seks årene det er gått siden terminalbrillene mine var nye.
Kjøpspakke 2 for 1, gir rom for å være litt gæern, og jeg endte opp,
stikk i strid med den italienske damens anbefalinger, med en pilotprofil
ála Ray-Ban, med glass som blir brune i sollys.
Det andre paret, en reklamebyråvariant med rette linjer, visstnok moderne,
ble valgt etter overbevisning fra Anne Line og italienerinnen, og har ripefaste,
elektronsk lysdiskriminerende glass...!
Dette skal bli gøy!

Cerro de los Moriscos o El Lucero

30.05.08

For denne fjelltoppen har, ser det ut til, flere navn.
Cerro de los Moriscos betyr noe sånt som maurernes fjell,
El Lucero som (kanskje) betyr den lysende, eller rett og slett Cerro Lucero; det lysende fjellet.
Jeg kaller den her bare Lucero.

Du har forstått at dette er enda en turrapport, ja. Fint.
Fra odden, når vi runder rundt El Faro her nede på motorveien,
og fra de fleste steder østover via Málaga, kan man skue en skyline,
bestående av flere fjelltopper, med Sierra Nevada i bakgrunnen.
Lucero ligger omtrent midt i denne linjen, og skiller seg ut ved sin spisse kontur.
Som en kremtopp ligger den der, ikke den høyeste, med sine 1.779 meter,
men den klart spisseste, sett fra vår kant av kysten.

Jeg har i lengre tid ønsket å bestige denne toppen.
Å kunne se på den og tenke at jeg har vært helt oppe på spissen der...
Et par ganger vi har kjørt forbi nede ved kysten, og senest forrige uke,
har jeg sett at toppen liksom forsvinner i landskapet, når man nærmer seg Nerja.
Men det er bare fordi den dekkes av andre småtopper, for den skulle vise seg
å beholde sin spisse karakter, selv da vi sto oppe på eggen.
Etter en tur til Málaga tirsdag, hvor jeg fikk tak i de riktige lokalkartene,
betsemte André og jeg oss for å ta turen onsdag, for to dager siden.

Med stort og smått, tok det oss nærmere tre timer fra vi leverte barn på skolen,
til vi sto klare og stampet i støvet, men da hadde vi også fått i oss en lokal kaffe
nede i landsbyen Canillas de Albaida, etter å rotet ørlite grann med veien, i samme landsby.
Tilbaketuren gikk på to timer, da vi kortet inn ruten betraktelig, og kjørte rett ned fra Cómpeta.
Røft kan vi vel si én time i lavlandet, og én time i fjellene, før man er fremme og kan begynne å gå.
Opprinnelig var vi anbefalt å ta utgangspunkt i landsbyen Cómpeta,
men etter å ha sturdert kartene og Google Earth, bestemte vi oss altså for Canillas de Albaida,
og kjørte opp til Puerto Blancillo, hvor vi parkerte bilen.

Stien gikk over Puerto de Cómpeta, hvor vi fikk et marmorbrudd på høyre side.
Litt nedover langs veien, før stien tok av opp til høyre, og et skilt fortalte at turen opp er beregnet til to timer.
Etter en time og fem minutter sto vi nå på toppen, og da hadde vi spist litt på veien opp.
Ikke var vi spesielt anpustne heller, så disse tidene må være veldig inkluderende.
Men det skader jo ikke akkurat selvtilliten da...
-Eller kan det ha vært to timer opp - og ned de mente?

Helt uproblematisk syntes jeg dog ikke hele opsptigningen var,
da jeg fikk heftige anfall av min ikke definerte, omvendte klaustrofobi / høydeskrekk.
Da vi nærmet oss foten av selve toppen, kunne jeg ikke fatte at det kunne gå en sti rett opp der!
Det var over det siste smale passet at det begynte å kile bak på lår og legger, og under føttene.
Jeg måtte ha meg en aklimatiseringspause, og det var da vi tok en matbit.

Videre, midt oppe i bakken, var jeg direkte uvel, og det hjelper liksom ikke at min turkamerat
er aldri så mye redningsmann av yrke, til og med en flygende sådan, når mitt store problem er
at jeg er redd for å gå til himmels som en ballong med prompende tut
- redd for å "dryppe" av fjellet, og opp i skyene... -Stikk den de!
Jeg kom meg før vi nådde toppen, men fikk en ny bølge av ubehag da vi hadde satt oss ned.
Her kunne jeg heldigvis "holde meg fast" i ruinene av den gamle kasernen til Guarda Civil,
og etter hvert gikk alt helt fint - tyngdekraften virket akkurat som den alltid har gjort.

Jeg tenker at det er noe med likevektsansen eller balansenerven som tøyser med meg,
når jeg har disse utenfor kroppen-opplevelsene mine på fjellet, eller noen ganger i fly.
Men så er det jo litt gøy å bekjempe det også da.
Hva er det jeg er redd for?
Hva er det å være redd for?
Ikke nødvendigvis å dø, men tiden det tar fra man vet man skal dø, til man dør.
-Og det tar sikkert ganske lang tid fra man drypper fra en fjelltopp,
til man når helt opp til atmosfæren, og kveles.
Eller før man besvimer av skrekk.

Til tross for disse, mine små utfordringer, var dette virkelig et morsomt fjell å bestige!
I det man klatrer oppover den flotte stien som slynger seg i sikksakk oppover,
har man hele tiden følelsen av hvor bratt det er - også på høyre og venstre side.
Vel oppe, er det ikke annet enn en smal rygg, og den kan ikke være ikke lengre enn 60-70 meter.
Derfor tror jeg denne toppen ser relativt spiss ut selv om man ser den fra nord.
Helt i østenden, på det høyeste punktet, ligger altså ruinene etter en cuartel, en brakke eller kaserne.
Her har Guarda Civil, dersom det er riktig at det er de som besatt bygningen,
sett "alt", hvis de hadde gode kikkerter.
Bortsett fra ryggen med stien, går det såpass rett ned på alle kanterat bakken forsvinner
etter bare noen meter, og det neste man ser er landskapet langt der nede.

På vei nedover er jeg konge over kroppen igjen, og vi stopper ved noen klipper i fjellet, for å ta litt bilder.
André klyver ut og tar første posering.
-"Dette kan jo ikke gå galt! Her er det ingen ting som er farlig!",
ljomer det fra tuppen, med ekko i de nærmeste fjellveggene.
Så lar jeg meg overtale til å følge hans eksempel, og flytter enda noen grenser.

Vi tok en annen vei ned igjen, og havnet vel, bare bittebittebittelittegranne, i piggskauen,
før vi kom innpå den tilsiktede stien vi hadde sett ovenfra, og på kartet.
Hele spaserturen tok drøye fire timer, og når man legger til kjøretiden,
blir dette en god dagstur, til tross for relativt kort gangtid.

Det ligger mange flotte bilder, og rutebeskrivelse på denne linken:
http://www.mirabosques.com/cerro_del_lucero_sierra_tejeda.html
Her følger noen av bildene vi tok, med Andrés mobiltelefon.
 Vi hadde nemlig begge glemt de ordentlige kameraene våre.

280520082805200800528052008007
På vei oppover

280520080102805200801128052008013
Øvelser og ritualer for å nøytralisere kroppen

280520080152805200801828052008023
På toppen, og på vei ned igjen

280520080282805200803128052008035
Posering på utsatte steder

28052008037
Når Svolvær har sin geit, kan vel Lucero ha sin øgle?

For mye lesing?

27.05.08

Oskar har hatt sommertentamen i norsk.
Hold deg fast.


Kurt Arne Hansens Hemmelige Liv!

 

Kurt Arne bodde på en liten plass som heter Vedavågen som ligger rett utenfor Haugesund. Der var det rundt 200 innbyggere og en skole. Han hadde en helt vanlig familie som bestod av en Kone, en sønn og en datter. Familien hadde også en hund. Kurt Arne jobbet i et fyrtårn som lå rett utenfor der han bodde. Kona, Kari Hansen, jobbet som lærer i bygda, på skolen som barna, Jonas og Linea også gikk på. Kurt Arne likte jobben sin som fyrvokter fordi han ikke trengte å gjøre så mye og derfor brukte han mye tid på å lese bøker. Hver natt satt han der i det svarte mørket og leste om skurker ,riddere, reiser og andre romaner. Han likte best de som handlet om skurkene med alle forbrytelsene de gjorde. Fyrtårnet liknet innvendig på et bibliotek som inneholdt tusenvis av bøker. Han var oppe hele natta og sov nesten hele dagen. Derfor var han ikke så mye med familien sin.

En natt som var ekstra svart og mørk, hadde han lest de fleste bøkene om tyverier og sånt, og begynte å bli påvirket av dem. Det vil si at han begynte å tro at han var en ond skurk. Siden han aldri var ute om dagen var han helt bleik, så han syntes han selv begynte å likne på en ekte skurk. Han bestemte seg for å bli en mesterskurk som skulle klare alt! Kurt Arne hadde lært mye av bøkene sine og kunne de fleste triks og knep som skulle til.

Det første han skaffet seg var noen mørke klær, en svart kappe, en maske som dekket øynene og en pistol. Etter det øvde han på den onde latteren som han mente at alle ekte, onde, skurker måtte ha. Muhahahahahaha, låt det så høyt en ugle som satt i et tre like ved, ble skremt og fløy sin vei. Når han hadde øvd et par dager på det, begynte han å legge planer for hvordan de grusomme forbrytelsene hans skulle utføres.

Det begynte med små ting som epleslang, men etterhvert ble det verre. Han hadde blitt helt gal! Hver gang han hadde gjort noe ulovlig, så kom han med den dumme replikken sin; Muhahahahahaha. Det gjorde at han nesten ble tatt flere ganger, men han klarte seg med litt flaks.

Det ble verre og verre, men han ble ikke tatt, fordi han bare jobbet om natten. Målet hans var å bli verdens verste skurk og å bli mye farligere og ondere en dem han hadde lest om. Han gjorde ting bare for å være slem. Som for eksempel at han slå av lyset på fyrtårnet sånn at ingen båter fant frem, og at han hogde ned trær sånn at de lå midt i veien der biler kjørte og han tok til og med verdifulle ting fra sin egen familie!

En kveld da han leste lokalavisen sto det at det var gjort mange forbrytelser i området og at politiet hadde begynt å lete etter den som hadde gjort det. Derfor bestemte han seg for å finne seg et nytt gjemmested. Han fant en liten grotte som lå helt nede ved vannet, ikke så langt i fra fyrtårnet. Med hjelp av pinner og steiner var det omtrent helt umulig å se inngangen. Inni grotta hadde han et par lommelykter, et bord, en godstol, utstyret sitt, tegnesaker til å tegne planene sine og litt mat og drikke. Mer var det ikke plass til.

Nå kom han innom huset kanskje en til to ganger i uka, derfor begynte familien å få en mistankte. De spurte han om hva han gjorde alle de dagene han ikke var hjemme, og var ganske sure. Da klikka det helt for han siden han trodde at de hadde skjønt det. Han tok frem pistolen, skjøt tre skudd rett mot dem og traff ganske bra. Han hadde gjort sine første mord! Heldigvis hadde han bommet på datteren, som prøvde å stikke av. Kurt Arne var desverre litt raskere, så han tok henne igjen, og dro henne med seg. «HJELP!» ropte hun, men ingen hørte det. Han løp med henne hengende etter igjenom den mørke skogen.

Da de kom frem til grotta var det nesten lyst ute. Kurt Arne hadde hentet litt tau fra fyrtårnet, som han bandt datteren, Linea, fast i. Hun gjorde alt for å komme seg løs, men det nyttet ikke. «hvis du sladrer til noen så kommer jeg til å drepe deg med en gang» hvisket han med en ond stemme, så kom selvfølgelig latteren; Muhahahahahaha. Neste kveld leste han i VG at det var funnet to personer drept i et hus på Vedavågen.

Politiet hadde begynt for fullt å lete etter mannen som de nå var sikre på at var Kurt Arne Hansen! Han skjønte at han ville bli oppdaget før eller senere så han bestemte seg for å ta med Linea opp på en 50 meter høy knaus, hvor politiet oppdaget han. Han ropte til dem: «Stopp! Eller så slipper jeg jenta utenfor stupet!» De stoppet og alle sto helt stille i ti sekunder før en politimann plutselig begynte å spurte mot dem!

Kurt Arne tok pistolen frem og skjøt helt vilt rundt seg. Plutselig var det ingen levende politimenn igjen! Men Linea var fortsatt i live. Hun viste ikke hva hun skulle gjøre. Kurt Arne hadde en liten kniv i baklomma. Den fikk hun akkuratt lirket ut uten at han merket det. Han var opptatt med å sette nye patroner i pistolen så hun utnyttet sin siste sjanse, skjærte seg ut av tauet og stakk kniven så langt inn i ryggen på faren som hun greide! Blodet kom og han skrek. Han greide å dytte henne slik at hun falt uttfor stupet før han falt om og døde. Det siste han sa var Muhahahahah..

Ingen så noen gang noe mer til Linea, men hver gang det er fullmåne kan man høre stemmen hennes nedenfor stupet. Da synger hun triste, men vakre sanger som handler om dagen hun døde, og om
Kurt Arne Hansen som ble en massemorder fordi han leste mye!




Fordi han leste mye?
Jeg har pløyd igjennom over 15 romaner siden vi kom hit, noe Oskar og flere sikkert har lagt merke til.
-Men massemorder?
Nei, Kurt Arne Hansens galskap er inspirert av Don Quijote, sier Oskar (heldigvis).

I løpet av flere tusen sider, skrevet av ulike forfattere, dukker det opp et og annet som fester seg.
Sitat: "En slave var ikke en mann, og i sin ensomhet, det eneste stedet der ingen kunne innskrenke hans frihet, lærte han derfor å se mye lenger enn alle dem som fikk sitt sinn formørket av livets gang."
(Kilde: Ildefonso Falcones fra boken Havets Katedral)

Chillar

23.05.08

Advarsel: Her følger enda en turrapport, eller faktisk to!

André og jeg hadde nemlig en liten utflukt forrige fredag, 16. mai, da vi skulle forsøke
å finne stien vi mente måtte befinne seg mellom antennefjellet og Mijas.
Anne Kristins foreldre hadde, visstnok et par ganger, forsøkt seg på det samme uten å lykkes,
og hadde i stedet havnet inn i et steinbrudd nede i lia.
Vi hadde en klar formening om at det skulle gå an å ta seg over fjellryggen der oppe,
og riktignok; det gikk en sti der, men den så ut til å ha blitt ryddet / vedlikeholdt ganske nylig.
Derfor kan det godt tenkes at de som hadde forsøkt seg tidligere, enkelt ville ha funnet stien i dag.

dsc07490
Snart på toppen

dsc07494dsc07496
Over selve ryggen er det ganske ulent, og til tider er stien litt utydelig

dsc07519
Snart nede i Mijas

Det ble en fin tur, som tok oss litt over fire timer.
Kanskje litt for mye av strekningen på vei, etter min smak, men dette kompenseres av de fine stiene.
Særlig mellompartiet, med utsikt nord- og østover, likte jeg godt.
André hadde en anelse om at bussen fra Mijas gikk hver hele time,
og vi trodde vi lå an til å rekke to-bussen, men så etter hvert at tiden løp fra oss.
Vi snakket om hvor lurt det kan være ikke å gi seg i gitte situasjoner,
men å stå på til man er sikker på evt å måtte gi opp - til man ser med egne øyne at "toget går".
Da klokka passerte to, var det fortsatt ganske langt ned til puebloen, men vi sto på.
Farten hadde økt , og vi bykset nedover den karrige stien, ned forbi kapellet, over veien, og ned til torget.
Og der sto bussen!
Det viste seg at avgang er fem minutter over hver hele time, og klokken viste 14.04!
20 sekunder etter ombordstigning, satte bussen seg i bevegelse.
Snakk om flaks!
Sitat André: Vi satte verdensrekord i bussrekking!


Så kom 17. mai.
Så reiste svisgersene til Norge.
Så har det vel ikke skjedd noe ekstraordinært, inntil:


Chillar

Onsdag ble det bestemt at vi, de som ønsket å være med, skulle ta en heldagstur torsdag.
For min etter hvert vanligste turkamerat André, var hele uken stappfull med forpliktelser,
og han kunne bare melde at han var "glad han slapp å gå bli med, da det var meldt over 30 grader!"
Det han ikke visste, og for øvrig ikke vi heller, var at vi skulle vasse i vann hele dagen, om vi ville.
Vi ble to mann, Robert og jeg, som dro av gårde i går etter at barna var levert på skolen.
Tanken var å forsøke seg på en av toppene i området Tejeda og Almijara,
landskapet som ligger innenfor Vélez Málaga og Nerja.
Etter et par mislykkede forsøk på å skaffe lokalkart over disse områdene her i Fuengirola i forrige uke,
kjørte vi innom en papelería i Vélez Málaga i går formiddag, men heller ikke der hadde de kartet.
Vi tok i stedet en kaffe, og snakket med en hyggelig kar, som løp ned til kameraten sin,
for å spørre ham om ikke han hadde et kart å låne, eller selge oss - uten hell denne gengen også.

Videre, igjen ute på motorveien, hadde vi allerede bestemt oss for å endre planen fra Lucero,
toppen vi hadde hatt i sikte, til å bli en rundtur ovenfor Nerja, en tur jeg mente å skulle klare uten kart.
Jeg hadde nemlig fått noen beskrivelser av et norsk par med leilighet i Nerja,
da de var på besøk her hos Tore og Eva for en drøy uke siden.
Tore hadde jo hvisket meg i øret at dette var folk som hadde klatret og gått
det meste av stier i det aktuelle området, og jeg lot meg ikke be to ganger.
Vi siktet på Rio Chillar.

Vi kjørte bare én rundkjøring feil, og den feilen førte oss til Super Sol,
som igjen gjorde at vi fikk kjøpt oss vann og is.
Etter ytterligere en eller to bittebittesmå feilnavigeringer, var vi på betongveien,
som førte oss under motorveien og bort til betongfabrikken, hvor vi parkerte.

dsc07634dsc07636dsc07637
Akkurat som beskrivelsen fortalte, brukte vi vel 20 minutter bort til kraftverket.
Der skulle vi "gå 20 meter tilbake", noe som også stemte, og følge stien til toppen.


dsc07640
Nerja og havet

270 meter meter lenger oppe i lia, fortsatte stien, men vi tok av til venstre.
Herfra skulle vi nemlig følge akvedukten - eller vannledningen.
Dette var egentlig en tur jeg hadde øremerket for barna, og jeg fikk nesten litt skyldfølelse
av å kjenne det yre i kroppen ved å vite at jeg skulle begynne å gå innover, langs kanten, uten dem.
Men har de lyst, etter å ha sett disse bildene, og fått min fortelling, skal jeg med glede ta turen om igjen!
Bortsett fra noe vann som rant ut over kanten litt bortenfor enden, der vi sto, var det fullstendig ro.
En svær, flott blå øyenstikker voktet bassenget der i enden av akvedukten.

tur1 2tur20
Det var som en liten åpenbaring, den grønne lagunen som lå og ventet på oss der oppe

Vi begynte å gå bortover langs rennens ytterkant, og ganske snart smalnet den til ca en meters bredde.
Etter å ha passert stedet hvor vannet rant over kanten, tok det ikke lang tid før det var nesten helt stille.
Bare den forsiktige klukkingne fra vannet, de gangene overflaten ble brutt av en hindring,
eller pga litt mer fart i strømmen ved endringer i fallet.
Vind var det vel praktisk talt ikke, så fugl, insekter og våre egne skritt sto for resten av lydbildet.
Også den jevne og lave hastighen på vannet, gjorde sitt til å forsterke roen.
Vi gikk motstrøms, og hadde vi gått med strømmen, ville nok vannet ha fortonet seg enda stillere.

dsc07644
Ren idyll

dsc07655dsc07657dsc07659
I følge GPS'en stiger vi 1-2 meter i løpet av den nesten 8 km lange turen langs vannrennen

De som fortalte meg om denne ruten, kunne også fortelle om akvedukten som biotop
for enkelte arter, blant annet noen slanger som skulle leve under vann - hmmmmm.
Jeg er jo, som kanskje kjent, mer enn normalt opptatt av reptiler,
og gikk selvsagt og speidet foran meg, og særlig ned i vannet.

tur4
-Og der!

Jeg har ikke peiling på arten, men dette er sannsynligvis en slange
som har spesialisert seg på føde den finner nede i vannet.
Der krydde det nemlig av rumpetroll og sikkert mye annet godt.
Jeg tipper lengden var ca 60 cm, og fargen var lys, gul-grønnaktig.
Fingrene av fatet uansett, hvis man ikke er sikker på arten.
De kan være giftige, og det er dumt å risikere noe, selv om jeg aldri har hørt noe
om at det skulle finnes spesielt farlige slanger i Spania.
Jeg er kanskje ikke den rette til å be andre ligge unna slike dyr, men denne
hadde et markant trekantet hode, noe som godt kan tyde på at den har hoggtenner med gift.

Perlene, motivene og idyllene sto i kø, og særlig i mot hjørner, med utsikt videre utover dalen,
kunne jeg kjenne at lysten til å senke seg ned i det innbydende vannet tiltok.
Borte ved et av disse hjørnene sa jeg til Robert at jeg bare måtte ha meg en dupp.
Jeg sjekket selvsagt noen meter oppover, for eventuelle krypende venner,
og da banen var klar, var det bare å få av seg fillene, og få lagt kroppen ned i renna.

tur6
Fælt gitt!

Like etter badet, kom jeg på at jeg skulle sende en tekstmelding til Anne Line,
for å fortelle at jeg ikke rakk å hente barna fra skolen.
På et tidspunkt hadde jeg både kamera og mobiltelefonen i høyrehånden,
og jeg tror jeg skulle forsøke å tekste samtidig som jeg liksom var på jakt med kameraet.
Resultatet ble i alle fall at - svupp - der fløy kameraet, som for en gangs skyld ikke var sikret
med den Melvin marsvingnagde sikkerhetsremmen rundt håndleddet, i pen bue, ut i vannrenna.
Robert oppfattet at noe skjedde, og jeg tror han spurte om det var telefonen som glapp.
Da han kom bort og så at det var kameraet, kom det på syngende nordlansk;
"Men få nu opp kameraet da, for ...", eller noe lignende.
Han mente at det var håp dersom ikke for mye vann hadde trengt inn i kamerahuset.
Da jeg strakk meg ned og hentet kameraet på ca en halvmeters dybde,
sto fortsatt det forrige bildet og lyste på LCD-displayet, og det så litt snodig ut, før alt ble svart.
Jeg blåste inn i batteriluken og svingte armen i store sveip, for å få ut mest mulig vann.
Og sent i går kveld, etter en times tid i 60-70 grader i steikeovnen, virket kameraet igjen!
Men det later til at et slør har lagt seg over, kanskje et speil, for alt blir litt tåkete.

Selv om det meste av strekningen er ganske ensformig, er det noen partier som skiller seg ut,
og de kommer etter at man er ca halvveis langs vannrenna.

tur7
Bare holder den oppe til Robert har passert

tur8tur11
Dette var et av de mest markante partiene

Turen langs akvedukten ble mer dramatisk og spennende jo lenger man kom innover mot dens innløp.
Et par steder var det virkelig så man kunne se og føle avgrunnen under seg,
men jeg vil ikke karakterisere det som farlig, hvis man er kontrollert og tar det med ro.
Da vi øynet enden, like før en liten bygning, hørte vi et solid plask i vannrenna, like foran oss,
og det kravlet og plasket i vannet.
Det gikk kjapt å konstatere at det var en øgle, nummeret større enn firfislene vi hadde sett mange av.
Vi hadde forstyrret den, og jeg tipper den hadde vært bedre tjent med å velge motsatt fluktretning
enn dit hvor den måtte krysse akvedukten.

tur12
Den hadde nemlig et problem; den kom seg ikke opp muren fra vannet

Da den, etter en 10-15 sekunder, kanskje skjønte dette, samtidig som den så to individer
av arten menneske stå altfor nære seg, valgte den en, for oss, overraskende taktikk.

tur13
Den rullet seg rundt på ryggen, og spilte død!

tur14
Så, fordi det var høye vegger så langt vi kunne se, løftet jeg den opp i halen - O'fryd!

Vi var nå kommet helt opp til demningen, der både vannrennen og elven starter.
Tiden var inne for en pust i bakken, og noe å bite i.

tur15
Fint med litt skygge

Herfra skulle vi følge elven nedover, helt tilbake til bilen.
Noen steder gikk en sti langs elvebredden, men slett ikke hele veien.

tur16
Ganske langt oppe går det av en sti til Frigiliana

Først hoppet vi over vannet der vi kunne, men etter hvert vasset vi uti med skoene på.
Vannet var varmt, men virket godt avkjølende.
Mange planter som var tvunget ned med strømmen, vitnet om stor vannføring ved flom.
Hele dalen var veldig frodig, og det er vel dette man kaller subtropisk.
Mange fugler og sommerfugler lekte seg i mellom lianer som hang ned i elven.

tur17tur18tur19
Det mest spesielle var nok de bratte loddrette veggene, som noen steder hadde overheng

Vi kommenterte stadig det klare vannet, som kanskje fikk sin spesielle lyse
grå-blå-grønne farge på grunn av de veldig lyse steienene på elvebunnen.
Stadig snakket vi om å ta et bad i en av kulpene, men vi skulle bare finne en kulp som var dypere,
og plutselig var vi nede ved kraftverket igjen, og nedenfor der jobbet en traktor i elveleiet,
og nedenfor der var alt vannet brunt, og nedenfor der sto bilen.

På vei igjennom Nerja, stoppet jeg innom enda en bokhandel,
og lyktes i å få tak i lokalkart nr 1 av 2.
Lucero ligger på kart nr 2, så jakten er ikke avsluttet.

Videre på veien hjemover, stoppet vi innom Lena og John Olav i Rincón de la Victoria,
og besiktiget deres splitter nye hus.
Det var svære og flotte greier, og består av to fløyer som bindes sammen av verdens største kjøkken.
Fra det kjøkkenet fikk vi servert ribbe med surkål, og var lykkelige resten av dagen.


Klokka er nå 03.45.
Jeg sitter i sjømannskirken og er med å passe på et tjuetalls barn som overnatter,
i forbindelse med at det er siste klubbkveld for i år.
Det begynner å småregne, og jeg må trå til med å se etter ting som helst ikke skal bli vått.
Så håper jeg på litt søvn.

100

18.05.08

Ja 100, for dette er publisering nummer et hundre på bloggen siden jeg begynte å skrive i august.

Ellers burde jo 17. mai ha vært en naturlig overskrift.

Etter å ha småvåknet allerede ved sjutiden, av at det ble dradd av gårde på tur med Mira,
ble det full parade da svigersen satte på HMK Gardens CD nærmere klokken åtte,
med et lydnivå som ikke levnet tvil blandt våre britiske naboer om hvilken dag dette var.
Norge i rødt, hvitt og blått dundret fra høyttalerne i de ytre gemakker,
døren til soverommet ble slått opp, og inn marsjerte Ella og begge svigersene, fulle av flagg og annet tilbehør.
Vi andre, som hadde sett for oss en myktstartende 17. mai, langt unna flaggheising i parken klokken åtte,
kom oss raskt på beina, og ble møtt av et verandabord, dekket med kaffe, kaker og champagne!
Jeg skulle kjøre, så det ble med en liten cm av det sprudlende på meg.
Ikke akkurat min favorittfrokost, men allikevel et godt alternativ til normalen hjemme, som er:
Ingen frokost, løping til flaggheisingen, og som i år, termodress og skiutstyr i beredskap
- så vidt jeg forsto det på meldinger fra Tigerstaden.

dsc07521
Puh, så varmt

Anne line er FAU-representant, og vi var på skolen klokken halv ti, en halvtime før programmet startet.
Jeg kjørte umiddelbart videre til flyplassen i Málaga, hvor jeg først leverte inn Hondaen,
som vi har leid i fem uker, og som, når jeg tenker meg om, ikke har fått noen omtale.
Jeg sørget for å ta noen bilder av den, så mine damer og herrer:

dsc07475dsc07482dsc07480
Honda Civic 1,8 sport

-Og så har vi kanskje kjøpt oss bil i Norge!
Kanskje, fordi vi ikke får endelig bekreftelse før tirsdag.
Da skal bilen kjøres fra Skien til Oslo, og høvdingen skal ordne med kjøpet for oss.
En Peugot 307 SW, med alt utstyr - til og med steikeovn, så vidt jeg har fått med meg...
"Bare" 1,6 l bensin, men det handler også om pris, og diesel koster en del mer.


Men tilbake til 17. mai.
Etter innlevering av Honda, møtte jeg Eva og Tore, som var på vei til Norge,
svippet dem opp til avgangsområdet, og kjørte Puntoen tilbake til skolen.
Så er vi tilbake til Punto, eller "the beast", som denne modellen ofte kalles,
etter å ha vist seg i motorveiens venstrefil mer enn én gang.

Nå var det begynt å bli folksomt inne i skolegården, og salg av fast og flytende var i gang.
Korpset, fra Mijas, var på plass, med innslag av et par nordmenn og visstnok noe engelsktalende.

img4746
Og de hadde øvd inn både Ja Vi Elsker, Gammel Jegermarsj og enda flere

Klokken 10.30 var det flaggheising med fanfare, Kongesangen og Ja Vi Elsker,
samt velkomsthilsen fra rektor, før det var tid for å gå i tog.
Ut fra skolen, firefelteren ned til første rundkjøring, opp, motsatt vei opp til andre rundkjøring,
og tilbake til skolen.
Med stort og smått tipper jeg hele prosesjonen tok en drøy halvtimes tid.

dsc07538dsc07544dsc07564
Her var alt duket for ekte barnetog, og det ble det så visst!

dsc07576
Toget på vei både ned til, og opp fra rundkjøringen, med middelhavet i bakgrunnen

img4788
Onkel Policia Local eskorterte, og passet på at alt gikk riktig for seg

img4789img4851
Så var turen over, og resten av programmet foregikk inne på skolens område

Nå var det flere sanger, Norge i Rødt, hvitt og blått og nasjonalsangen igjen.
To av elevene fra 10. klasse holdt tale for dagen,
før alle elevene på skolen stilte seg opp og tro til med en sangkavalkade så det dundret i veggene!

dsc07607
Dette var virkelig bra!

Etter denne kraftfulle avslutningen, gikk programmet over til den mere uformelle delen.
Foreldrene var satt opp med 30 minutters vakter på de ulike stedene.

img4897img4913
Kaffe og kaker i kantinen, og oppe ved kiosken ble det solgt pølser, grillspyd og hamburgere.

img4974
Riktignok svenske wienere, men de overlevde godt inspeksjonen fra policia de salchicha

img4941img4953
img4956img4965
img4944img4961
Ikke noe å si på engasjementet

img4904
Et digert hoppeslott var satt opp på gressplenen

img4984img4994img4988
Spenning under loddtrekningen

img4943
Noen av Ellas gode venninner

img5006
Gøy med fotball, men i sokkelesten...?

Jeg synes hele evenementet var vellykket, og hadde fin 17.mai-følelse igjennom hele dagen.
En justering til neste år kunne være å vente med å åpne for salg av kaffe og kaker,
i alle fall nede ved skolegården, da elevtalene ble noe forstyrret av handelstrafikken.
Ikke noe å si på været, som var akkurat passe, med noen små avkjølende skyer i ny og ne.
Såpass nasjonalromantisk er jeg, at selv om det er hyggelig med palmer,
vil de aldri kunne overgå rammen som blomstringen utgjør ved feiring av 17. mai i Norge.
Men her er vi, og vi har valgt det selv.
Det er på plass med en takk til skolen og FAU for et flott gjennomført arrangement.


Vi var hjemme ved tretiden, og hadde noen timer uten program, før vi skulle ut og spise.
Jeg visste at et gospelkor fra Oslo, som jeg dessverre ikke husker navnet på,
skulle holde en liten konsert i sjømannskirken, og stakk bort en tur for å høre.
Dette var noe annet enn den velpreparerte og sminkede gospelen man ofte hører på radio.
Her var det åtte damer med gnistrende engasjement og urtrøkk i stemmene.
Så gjorde det heller ingen ting at selveste Palle Wangberg, fra The Real Thing, satt ved tangentene.
Bare enda et tilskudd til denne fine dagen, og jeg seilte videre, så vidt hjemmom,
før vi tok bussen ned til Fuengirola.
Vi skulle møte flere familier fra skolen, på Restaurante Los Marinos Paco, nede i Carvajal.
Da bussen ikke gikk lengre enn til Fuengirola sentrum, og vi hadde en time på oss,
foreslo Anne Line at vi skulle gå til restauranten.
En time og et kvarter, og flere gnagsår etter nye sko senere, nådde vi endelig frem, jeg barbeint,
og det var godt å sette seg ned.
Mange hadde allerede kommet, og vi skulle etter sigende være over 70 mennesker!

img5069
For en gangs skyld, tror jeg vi overdøvet spnaiolene, som satt innenfor

Det ble skalldyrsuppe til forrett og fisketallerkenen var virkelig en nytelse!
Restauranten lå jo på stranden, og barna hadde nok av plass der ute, da de var ferdige med å spise.
Det ble et særdelses hygglig lag, hvor mange av oss lot det stå til, og løsnet på snippen.
Jeg hadde ikke lyst til å gå, men det var nok lurt å forlate selskapet, sammen med familien,
en gang etter midnatt.

Hurra for 17. mai!

La Alpujarra - fra topptur til topp tur

12.05.08

img0782

Værmeldingen ga oss intrykk av at dette kom til å bli en svært fuktig helg.
Turen ble planlagt for ca tre måneder siden, og overnatting var booket.
Allikevel ringte vi opp til vår vertinne Inger, og spurte om hennes mening.
Ville vi risikere å bli sittende inne i en sky hele helgen, trodde hun?
-"Nej, i skal da bare komme", sa hun på sitt klingende dansk,
og skjønte tydeligvis ikke problemet hva angikk været.
Hun kunne for øvrig allerede da fortelle at toppturen vi hadde planlagt til Mulhacén,
ikke kunne gjennomføres denne helgen.
Bussen som skulle ta oss til Mirador del Trevelez kjørte ikke,
fordi regnet hadde tatt veien, som ennå ikke var utbedret.
Men også snøvær og minusgrader satte en klar stopper for våre ambisjoner.
Der oppe måtte vi ha vært kledt adskillig tyngre enn våre lette fleece- og vindjakker.
I klarvær og vindstille, ja, men nå ville det ha vært uansvarlig.
Vi så det også med egne øyne da vi øynet toppen lørdag, mellom skyene som drev i stor fart.
Der lå Mulhacén, dekket av et grått rimlag, og så fryktelig kald ut!

Men Alpujarra skulle kunne by på hundrevis av vandreruter,
og med et håp om at værmelderne hadde bommet litt,
dro vi av gårde, mot det mørke, tunge været som lå der øst.
Vi fikk litt regn omtrent da vi tok av motorveien nede ved kysten,
og svingte av mot Granada.
Etter å ha passert Orgiva, som ligger på 450 m.o.h, kjørte vi inn i tåka,
og med kvelden kom mørket.
På resten av turen frem til Ferreirola så vi praktisk talt kun veien, og knapt nok den...
Så tett var tåka, at vi ikke så lysene fra landsbyen før vi hadde ca 50 meter igjen.
Med gps og ivrige annen- og tredjepiloter, var det jo allikevel bare gøy!

Etter å ha fått plassert bilen på den eneste ledige flekken, nedenfor torget foran kirken,
kom vi oss opp til Sierra y Mar, hvor vi skulle bo.
Det var virkelig en opplevelse å komme inn på dette stedet.
Skikkelig pusset opp til moderne standard, i en bygningsmasse som gjerne kunne ha vært
flere hundre år gammel, uten én rett vinkel.
Vi fikk tildelt små hyggelige rom, med nydelige, flislagte bad.
Av hensyn til andre gjester, som for det meste var fotturister med ønske om nattesøvn,
skulle det være ro i brakka klokken 23.00.
Dessuten ble vi høflig gjort oppmerksom på at det ikke ville være plass til hele vår gruppe i peisestuen.
Noen av oss var nemlig tildelt rom på et par andre steder, et par minutter unna.
Da passet det jo bra å besøke familien som hadde et helt hus for seg selv,
i dén koselige bodegaen av et kjøkken.


Fredag var opprinnelig avsatt til topptur, som vi altså allerede hadde avskrevet.
Da vi våknet hadde hele dalen et tak av skyer, og vi så ikke mye av landskapet over oss,
men det meste under oss.

2
Ikke særlig oppløftende egentlig

Frokosten ble inntatt innendørs, og vi diskuterte litt hvor turen skulle gå denne dagen.
Inger trodde at været ville lette om ikke lenge, og vi bestemte oss for å gå fra Capileira,
og oppover langs dalen, i retning Mulhacén.

Tåka ble bare tettere og tettere jo høyere vi kom, og da vi hadde parkert i Capileira,
tok det til å regne, jeg vil si, ganske tett.
På dette tidspunktet var det vanskelig å forestille seg det omkringliggende landskapet
vi hadde sett på bilder, og som vi visste omga oss.
Flere av de vi var sammen med, vil jeg kalle erfarne fjellfolk,
og det ble tatt en avgjørelse på å returnere ned til "basen", og se an været.
Men først rakk vi en café con leche på bar Belezmín, sentralt i landsbyen.

Det var nok litt "jaddagitt"-stemning da vi inntok lunsjen nede i Ferreirola,
og de eneste skrittene vi hadde gått så langt, var ut og inn av biler - men så lettet tåka!
Vi kunne skimte fjellsidene helt opp til de endte der oppe på den andre siden av dalen.
Dette var jo oppløftende, selv om disse fjellene "kun" var rundt 1.500 meter høye.
Plan D ble tatt i bruk, og vi hadde raskt den nye ruten på plass.
Like etter start passerte vi en vannpost med naturlig karbonisert vann.
Dette vannet skulle helst ikke drikkes rett etter regn, så vi spyttet ut det meste etter å ha "smakt".

3
Omtrent som proffene gjør ved vinsmaking

Jeg kjente ikke antydning til kullsyre i det klorede vannet fra landsbyens drikkekilde,
men vannet i springen på rommene våre sitret helt klart lett på tungen,
selv om Inger påsto at også dette vannet skulle være "uten".
Neste vannpost bød for øvrig på rent kildevann, uten kullsyre, og kunne drikkes.
Nå gikk turen ned i dalens østside og over på den andre siden, skarp klatring oppen fortyllende sti.

45
Etter første elvekryssing bar det oppover

De eldste av de unge gutta, Tarald, Christoffer og Oskar, fant plutselig ut at det var stas å speede opp,
og kunne snart vinke fra en klippe langt der oppe, nærmest rett over oss andre.

6
Tøffere enn toget, alene med kompisene

Da vi andre kom opp til samme nivå, noen minutter senere, var de jo forsvunnet videre.
Vi slet med telefondekning, og klarte ikke å få kontakt med dem i begynnelsen.
Et par av oss begynte å gå tilbake, men så fikk vi kontakt.
De hadde gått "en snarvei", i alle fall sett rett ovenfra, og hvis man ikke hensyntar høydevariasjonene.
Snarveien endte for øvrig i bushen, med tett terreng før de nådde veien igjen.
De ble møtt med en tordentale fra Anne Kristin, som hadde løpt fremover for å ta dem igjen.
Etter dette gjorde gutta selvsagt et nummer ut av at de ikke fikk lov å gå foran, eller fra oss andre,
og ble resten av dagen liggende et godt stykke bak oss andre.
Er man i oposisjon, så er man det, og sidespranget var selvsagt det kuleste med hele turen...

7
Noen minutter etter overhøvlingen kom de til hektene igjen

89
Det passet å ta en liten pause da alle igjen var samlet

1110
La Taha, med Ferreirola nederst på bildet til høyre

12
Etter et stykke bortover langs fjellsiden, tok vi til høyre, ned enda en flott sti

13
Idyllisk og stupbratt

14145
Nå var vi på dagens laveste punkt,
og andre elvekryssing foregikk over "Den romerske broen"

15
Og en liten pause før oppoverbakkene

16165
Fra broen klatret vi opp, igjennom Fondales, og opp til Mecinilla,

1817
hvor vi kunne innta både brus og gyllent på fortauet, før vi satt oss til dekket bord innendørs

Det ble en knalldag, med lokale kostelige retter på Mecinillas, tror jeg, eneste spisested; El Aljibe.
Grønn linsesuppe etterfulgt av diverse tapas, eller kanskje heller rationes.
Fatene ble sendt rundt bordet, og jeg tror alle ble mette.
Vi fylte opp hele spiseavdelingen, og jeg håper lokalbefolkningen syntes det var greit å vente i baren,
til vi endelig reiste oss og gikk, ved ellevetiden.

Prisnivået er det ingenting å si på.
Vi gjorde det slik: Man spiser og drikker det man har lyst på,
altså dagens meny med valgfri drikke til, og så deler man per hode til slutt.
I vårt tilfelle ble dette, inkl. forfriskninger ute, mat, drikke, dessert til 20 personer,
hvorav ni barn / ungdom og elleve voksne, ca 260 euro inkl. tips, som blir ca NOK 100,- per pers.
-Og da er kaffe og brandy til de som ønsket dette inkludert. - Ikke verst!

Turen hjemover gikk igjennom landsbyen ovenfor, Mecina, og tok ca 20 minutter til Ferreirola.
Jeg tror ikke vi møtte en eneste bil, og det var trolsk og herlig å vandre der i måneskinnet,
kun blendet av et par medbragte lommelykter i ny og ne.
Det ble også denne kvelden et lite nachspiel, nede på Casa Ana, hvor en annen av familene bodde.

19
Også et sjarmerende sted, tilsynelatende nylig oppusset, til topp moderne standard


Det var en glede å våkne lørdag morgen, til gnistrende sol fra blå himmel.
Vi spiste frokost ute på plattingen, og var ikke i tvil om hvor vi skulle gå denne dagen,
nemlig fra Capileira, hvor vi måtte returnere dagen før.

212220
Det går nemlig an å ha det sånn...

23
Morgenbrief hvor Inger tegner og forteller

I bilen, på veien opp, kunne vi for første gang se hele landskapet rundt oss.
Da vi rundet pynten ovenfor Pampaneira, like før Bubión, åpenbarte Mulhacén seg, langt der oppe.
Toppen er på 3.482 m.o.h, altså ca 2.000 meter over nivået vi skulle gå på.

34
Mulhacén

Vi kjente den kalde vinden da vi gikk, og det var helt greit at vi befant oss nede i "lavlandet".
Allikevel var det jo det alpine som manglet, hvis man kan tillate seg å si at noe manglet.
Vi kom aldri opp på toppene, opp i det ville landskapet.
Der man kan påberope seg meritter, der man kan si at man har vært.
Been there, done that!
Det var bare ikke aktuelt denne gangen.
Alternativene vi valgte ga kanskje mange av oss vel så fine opplevelser
som det ville ha vært å peise oppover i enda tynnere luft.
Da jeg kikket opp mot toppen, tenkte jeg på polarutstyr og stegjern.
Vi var kledt for bærtur i forhold til nødvendig utrustning ved en evt topptur.

dsc07426
På vei igjennom Capileira

Vi valgte, etter anbefaling fra Inger, å gå med klokka, motsatt av hvordan ruten var beskrevet.
Også denne gangen gikk stiene i flott kulturlandskap, med hårnålsvinger og bratte stup.
Da vi, godt oppe i dalen, tok en pause i solen, prikket snøpartikler i pannen.
Det var aldri langt opp til hverken snøbygene som drev forbi toppene,
eller snøflekker som lå oppe i fjellsidene.

252628
293031
323536

Ruten snudde oppe ved et kraftverk, og vi fulgte bilvei et godt stykke nedover igjen,
før vi igjen tok av på en sti, ned mot Capileira.
Her spiste vi lunsj på Bodega la Alacena, under lave tak med tredragerne godt synlige.
Igjen ble det lokale lekkerheter, ikke langt unna hva vi fikk servert kvelden før.

37
38
Noe for en hver smak

Vi var tilbake på Sierra y Mar ved sekstiden, og noen av oss hadde bestemt oss
for å oppsøke en gitarmaker, som holder til i Ferreirola.
Andy viste seg å være tysk, hadde bodd i landsbyen i 20 år, og hadde bygget gitarer i 30.
Produksjonen lå på rundt 15 gitarer i året, og han hadde fire i gang akkurat nå.
Jostein hadde nettopp kjøpt seg gitar i Houston, og det var kanskje uansett ikke aktuelt
å kjøpe en her, da prisene lå på rundt 6.000 euro - ca 50.000 NOK.
Dessuten ble disse gitarene bygget for klassisk og flamenco.

39
Interessant å se på

Etter en liten samling på felleskjøkkenet oppe hos oss, gikk vi bort til Carlos' pianobar i Mecina,
hvor vi skulle spise pizza.
Fra personalet fikk vi vite at dette var en merkedag i våre liv, da vi denne kvelden skulle få smake
det ypperste av pizza, uansett lokasjon i verden!
Pizzaen, delt opp i ti biter per plate, ble båret ut på treplanker, og sendt rundt bordene.
Mulig at et par av dem var like, men stort sett var det ulike variasjoner, og det smakte veldig godt!
Den beste skulle visstnok være den med spinat, hvitløk og ost, den eneste jeg ikke klarte å smake på.

4041
Ikke noe å si på stemningen her

Jeg hadde slått an et par akkorder på pianoet da vi kom inn, og hørte at det var godt spillbart,
selv om en stemming ikke hadde gjort noe. Bar det å finne et piano oppi her...
Noen hadde "sladret" til betjeningen, og da servitøren kom bort og spurte etter Arman,
var det ingen vei tilbake - det måtte bli spilling der og da.
Jeg er jo ingen konsertpianist, og når det blir stille i lokalet etter introduksjon, låser det seg litt for meg.
Men shit au, vi dro i gang med noe allsang, og det hjalp meg videre.
Så fulgte noen høyst private tolkninger av Hymn to Freedom, Autumn Leaves og andre friheter.
Da hadde Carlos tatt frem (hva heter sånne rør med erter inni?) et rytmeinstrument,
Oskar kompet på gitar, Tarald svingte bossakule, og Anne Line slo på tamburin.
Etter "Mor jeg vil tilbake", til ære for de fleste bergenserne, fikk det holde, for en stund.

4445
4647

Da vårt særedeles hyggelige argentinske vertskap satte på musikk
fra Den Domenikanske Republikk, spratt Kiris og Aleksandra opp, og danset merengue.
De yngste jentene fikk også noen runder med danseundervisning,
før servitøren kastet seg inn i dansen sammen med Kirsis.
Da stemte det meste.
Stedet sydet av oppriktige ønsker om å gjøre gjestene fornøyde,
på sine premisser, helt uformelt og fordomsfritt.
Her skulle man slappe av og ha det trivelig!

48485
Og trivelig hadde vi det!

Anne Line og Ella gikk rett hjem og la seg, mens de fleste av oss andre endte opp i bodega-kjøkkenet,
samme sted som første kvelden.

49
Heldigvis for dagen derpå, ba Oskar pent om at vi skulle gå hjem litt før klokken 01.00


Da var det ikke så verst å våkne, selv om tåka igjen hadde lagt seg.
Etter frokost lettet det litt, og resten av dagen var det skiftende.
Vi tok turen om Trevélez på hjemveien, og hadde strålende sol der oppe.
Landsbyen ligger på 1.476 m.o.h, og skal være Spanias høyest beliggende landsby.
Spesialiteten er tørking av spekeskinker, og vi kjøpte da også med oss litt skinke.

502231
Landsbyen Treveléz og fra butikken Pata Negra

Vi dro over heiene, ganske rett sydover, og fikk med oss mye praktfull utsikt på veien.
Lunsjen ble inntatt på en venta, fortsatt ganske høyt oppe i fjellsiden.
Jeg spiste geitekilling, som for det meste handlet om å spytte ut småbein, men som smakte godt.
Mere livat var det borte hos Anne Line, som satte i et lite skrik, da hun trodde at blodpølsa levde!
Den var nemlig så bløt at den så ut som om en larve i bevegelse da hun la kniven oppå den.

Etter lunsj bar det ned til kysten, hvor vi kom innpå motorveien ved La Guapa.
Dette området er spekket med plastdekkede plantasjer, og vi tror de dyrker bl.a agurk.
Så store er disse plastflatene, at det på avstand kan se ut som snøflekker.

Herfra var det raka vegen tilbake til Fuengirola, uten at noe nevneverdig hendte.
Det måtte i så fall være at vi ble liggende bak en rød Ferrari,
og at jeg hadde det gøy med å ruse motoren hver gang vi sto stille.
Barna og jeg syntes dette var festlig, mens Anne Line helst ville gå av.

Jeg gir Sierra y Mar min anbefaling for folk som vil komme seg unna hverdagens mas.
Her bor for det meste fotturister, og etter klokken 23.00, er det stille.
Stille er det for øvrig hele døgnet, da det ikke er noen gjennomgangstrafikk.
Bilveien ender i Ferreirola.
De lydene jeg la mest merke til var fuglesang og vind, og det passet meg bra.
Hele bygningsmassen var modernisert på en smakfull måte.
Alle de rommene jeg var inne i var veldig koselige, med flotte små badeværelser.
De har en flott felles peisestue, hvor det også serveres frokost, hvis man ikke kan sitte ute.
Felles kjøkken med kjøleskap, hvor man setter opp på liste hva man tar av drikke.

Bildene er tatt av Snibsøer og Guthushagen

Internasjonale dager 1. - 4. mai

05.05.08

Det har vært internasjonale dager her i Fuengirola,
og med en liten finger med i spillet, så å si,
har det blitt liten tid til å skrive.

Hele greia går for seg på feriaplassen, hvor det også har vært tivoli.
Øvre halvdelen av plassen består av rekker med lave bygninger,
og hvert av de deltagende landene har "sitt" hus - eller caseta.
Casetaene er ganske store lokaler, og alle har en lang bardisk og en scene.

Den som besøkte Norge kunne få kjøpt tallerken med viltgryte, røkelaks eller gravlaks.
Alle rettigheter på drikkefronten, og selvsagt mulighet for akevitt.
Utenfor ble det solgt pølse i brød, og vafler med krem og syltetøy.
Krem i stedet for rømme, visstnok fordi det er vanskelig å få spaniolene til å spise rømme.
Kanskje også fordi det er vanskelig å få tak i, eller fordi den ikke holder seg så lenge... hva vet jeg.

dsc07306
Vaffelsteiking

Fra ettermiddagen og utover kveldene var det underholdning fra scenen.
En guppe på over ti unge og et par voksne; "Steinsgårdskroken spel- og danselag"
fra Nannestad, danset og spilte torader, bass og gitar.

dsc07304
Typisk norsk

dsc07308
Danselaget beveget seg også utendørs, og ble virkelig lagt merke til der ute

Et ensamble fra Málaga, "Jazzt like this", bestående av seks personer, spilte halvjazzete dansbar musikk.

dsc07309
Og så, som et utfyllende element; "Kjell Olsens trio", hvor jeg var med

Dette var første gangen jeg opplevde disse dagene,
og jeg ble overrasket over fokemylderet.
Jeg hadde god tild til å besøke alle de andre landenes casetaer,
og jeg kan melde om fullt trøkk, særlig hos de latinamerikanske landene,
som var representert ved, tror jeg, et titalls nasjoner.
Det var rett og slett vanskelig å komme ut igjen fra Colombia, Venezuela og Dominikanske Republikk,
hvor det ble danset oppå bardiskene og over alt ellers!
Utenfor hos seg, hadde finnene bygget konstruksjoner av bjerkestokker,
og drev med bl.a. utsaging av stoler, med motorsag.
Irene hadde liveband og fullt kjør hele tiden.
Hos Argentina fikk man selvsagt servert grillet storfekjøtt.

Jeg var altså med alle de fire dagene arrangementet varte,
og selv om jeg "bare" spilte et par små økter hver av dagene,
kjenner jeg at jeg er ganske sliten.

Jeg tror Norge kunne gjøre enda mer ut av denne deltagelsen,
dersom formålet er å vise det særnorske, eller rett og slett å friste folk til å reise til Norge.
Et troll, modellert på Den Norske Skolen, trakk mye oppmerksomhet,
og mange ville fotograferes ved siden av trollet.
Som en foreslo; hvorfor ikke anskaffe noen tusen småtroll, og selge dem,
dersom det er troll folk vil ha.
Dette kunne ha vært fulgt opp med et par grantrær utenfor,
og innvendig kunne man ha dekorert med grønt og brunt rufsete filt og annet,
som gjorde at man entret en skikkelig norsk gammelskog.

Videre tenker jeg, selvsagt helt subjektivt:
Spel- og danselaget skulle gjerne være med som i år,
men personlig ville jeg ha satset på et alternativ til jazzbandet.
En helnorsk gruppe som behersket både gammaldans og annen dansemusikk,
med frontfigurer som kunne synge på norsk og gjerne andre språk.
Jeg savnet litt selve inkluderingen, å bli fanget av det som skjedde der oppe på scenen.
Danselaget var, etter min mening, de som fikk dette best til.
Det finnes spellemannslag / danseorkestere i Norge som virkelig kan dra skinnet av pølsa,
og jeg skal, helt utenfor mitt mandat, gjøre noen små undersøkelser
når jeg kommer på trekkspillfestival i sommer.

Plusser og minuser vil garantert komme opp under evalueringsmøtet.
Det er fire parter som er sammen om ansvaret for gjennomføringen på den norske caseaten,
og jeg vil tro det er ulike interesser, og at flere vil ytre sine meninger.

dsc07307
Norge i Fuengirola. Skal det være et sted å hvile seg til dempet musikk og vafler,
og et pustehull fra mere støyende naboer, eller skal det satses med forsøk på full trøkk fra
sponsorer og turistnæring? -Meningene er mange.


For uten å kjøre gjenværende spellemenn til flyplassen i morgen,
tror jeg denne uka går med til forberedelser til kommende helgs utflukt - Alpujarra og Mulhacén.
Værmeldingen er visst, foreløpig, ikke helt topp, vi får ta forbehold vedrørende toppturen.
Tur blir det uansett, og med 19 personer blir det sikkert liv i leiren!


Og ellers da?
Jo, vi sosialiserer oss som vanlig, og forrige helg spiste vi middag
sammen med noen venner i Cabopino, også kalt "Lille Puerto Banus".

dsc07248
Velg din dessert fra trillebordet

Sist torsdag, 1. mai og samme dag som De internasjonale dagene startet,
var det elevkonsert på gitarskolen igjen.
Oskar var med i samspill, men også solo.

dsc07280
Her tolkes tema fra The Pink Panther

Flere begivenheter

27.04.08

Jeg har tidligere skrevet om min kones halvsøster Mille.
De seneste par årene har hun hatt både det ene og det andre,
og til tider har hun vært så syk at vi har trodd hun skulle forlate oss.
Da jeg var her i Spania i desember 2006, var det virkelig skralt,
og jeg syntes det var rart at hun kom seg igjen.

Forrige helg var de igjen hos veterinæren i Fuengirola,
og bodde et par dager her i leiligheten, fordi hun igjen var virkelig syk.
Hun blødde fra nesen, og veterinæren antydet infeksjon.
Det ble satt et par sprøyter i tilleg til de hun hadde fått noen dager tidligere.
Så kviknet hun til igjen, og de dro opp til Alozaina.

Fredag ringte svigers, og ville igjen til veterinæren i Fuengirola.
Mille hadde problemer med å puste igjennom nesen.
På vei til gitarspilling med Oskar, fikk jeg høre at det skulle tas et røntgenbilde av hodet.
Da vi senere Plukket opp Ella, på vei til klubben, fikk vi vite at Mille var død.

Røntgenbildene viste en svulst i det ene nesebordet.
Hun var i nakose da de diskuterte hva som kunne gjøres,
og operasjon var én mulighet.
Hun var operert for kreft to ganger tidligere, var nå blitt 12 år,
og da svigers spurte om sjansene for et videre godt liv,
hadde veterinæren trukket på skuldrene.

Etter en telefon til Airin i Norge, ble den tunge avgjørelsen tatt.
Fredagskvelden ble ikke god for svigers, og sikkert ikke for Airin.


I går morges dro jeg på sykkeltur i regi av Sierra Cycling,
med et par, han fra Norge, og hun fra Sverige.

Da jeg kom hjem ved femtiden, og gikk ut på balkongen,
må jeg si jeg ble overrasket.
Der, på solsenga satt svigers og klappet på et yndig lite vesen.
Antagelig en krysnong mellom Spansk Gårdshund og Pincher.
Hun er ca seks måneder gammel og veier 8,5 kilo.
Under et døgn gikk det, før ny halvsøster var på plass!

dsc07206
Det mangler ikke på kos

Jeg tror at det innenfor kategorien spansk gårdshund er rom for flere raser,
og jeg har sett lignende hunder mange steder, og særlig på gårder her nede.
Hun ser ut til å ha et godt og mildt lynne, og logrer ved de fleste anledninger.
Alle familiemedlemmene så ut til å bli akseptert, unntatt meg.
Når jeg nærmet meg, ble hun lav, og stakk seg unna.
Selv om jeg forsøkte å legge meg enda lavere enn henne.
Det ser for øvrig ut til å gå seg til, og jeg har nå fått lov til å klappe henne.

I går ble det diskutert navn, og Mira ser ut til å gå av med seieren.
Hundehvalper kan jo lage litt leven de første nettene, men jeg hørte ikke en lyd i natt.
Derimot har nok nervøsiteten gitt henne løs mage,
noe svigers til gangs fikk erfare de fire gangene hun la fra seg "tingene sine"
ulike plasser i stua, der de holdt hus i natt.
Men dette hører jo med.

Hunden er født i La Cala, på et sted tilsvarende F.O.D. (Foreningen for Omplassering av Dyr),
men som i tillegg avler hunder, opererer som kennel, og har veterinærtjenester.
Det er satt en prøvetid på tre dager, og fortsetter det som det har begynt,
tror jeg det blir henne, til tross for løs mage.

Alle vaksinasjoner er tatt, og hun kan bli med til Norge allerede 2. juni
- et par uker etter at svigers, etter planen, har reist oppover.
Hmmmmm....... hundepasser?


En gladmelding:
Alva, Yubys søster, fikk oppholdstillatelse!
Et brev fra det Dominikanske konsulatet, til myndighetene, gjorde visst utslaget.
Det var mange gratulasjoner og tross alt glede i sorgen.
Nå kan hun reise til sin mors begravelse, og er fri til å returnere til Spania.


For fire dager siden slo været om, og vi har over 20 grader om natten.
Det kan virke som om dette er begynnelsen på sommeren,
og vi ønsker den velkommen!

Tango for to

24.04.08

Forrige uke var preget av regnvær, og mange uhell og ulykker på veiene.
Veiene her blir uhyggelig glatte når de er våte.
Den verste ulykken fant sted på motorveien, like ovenfor Den Norske Skolen,
sist lørdag kveld.
En buss full av finske turister ble forbikjørt på høyre side av en personbil,
altså en ulovlig forbikjøring.
Det spanske trygg trafikk betegner hendelsen som drap,
og sjåføren slipper vel ikke unna med det første,
også tatt hans 0,5 i promille i betraktning.

De tre skolene fra Finland, Sverige og Norge hadde idrettsdag på mandag,
og bussulykken ble markert med et minutts stillhet.

dsc07066
Alle elevene dannet en stor ring

Det ble løpt flere distanser, hoppet høyde og lengde, kastet ball og kule.
En av de svenske elevene hoppet 183 cm i høyde!
Og en av de norske er et virkelig løpertalent, men jeg husker ikke tiden hans på 3.000m.
Samme etteriddag tok Oskar og jeg oss en times tur på terregnsykkel.

dsc07104
Moro når jeg får ham med meg ut på stiene

Skolen har et nett for sandwolleyball, og tirsdag, etter å ha levert barna på skolen,
tok flere av oss foreldre oss en tur på stranden nede i Los Boliches.
Helt uformelt og bare gøy.
Dette er en glimrende måte å sole seg på!
Vi spiller litt, drikker litt vann, spiser, tar en kaffe, bader, og har det bra.
Suksessen ble gjentatt i dag, og det vil bli flere dager med denne aktiviteten.

dsc07109dsc07140
Det finnes verre steder å være...

I går var en sorgens dag for flere berørte her nede.
Yuby mistet sin mor, som hadde vært syk i lengre tid.
Spanskkurset ble selvsagt avlyst, og noen av oss dro hjem til familien.
Etter å ha levert noen papirer til sykehuset ved Marbella,
stakk vi innom og hentet Hans Christian, diakonen ved sjømannskirken.
Han snakker flytende spansk, og selv om den norske kirken ikke kan gjøre stort
med det praktiske ved å sende kisten til Den Dominikanske Republikk,
kunne han i alle fall snakke med familien og sikkert komme med noen råd.
Den største utfordringen er dog at Alva, Yubys søster, ikke har alle papirer i orden,
og kanskje ikke kanskje ikke får komme tilbake hvis hun reiser ut av Spania.
Da blir evt. tre års venting forgjeves.
En av de store avisene i Málaga hadde en artikkel om saken i dag,
og i morgen skal de treffe representanter for myndighetene,
og håper disse vil fremskynde en oppholdstillatelse.
Vi krysser fingerne!


I går kveld var det generalforsamling på skolen.

dsc07143

Etter heller slunken oppslutning i fjor, hvor seks personer stilte,
hadde man i år lagt opp et litt annet løp; argentinsk aften.
Kanskje dette var noe av grunnen til at det i år stilte 32!
Blant punktene som ble diskutert i forsamlingen var 17. maifeiringen,
og hvor skolen skal gå i tog i 2009.
Jeg skal ikke referere noe her, men nøyer meg med å antyde høy temperatur,
noe som vel indikerer at det var et bra møte.

Da det over to timer lange møtet var ferdig, var det duket for grillmat og tango.
Walther, skolens argentinske vaktmester, hadde grillet kjøttet på argentinsk vis (på bakken),
og hadde fått tak i en musiker og et par som holdt oppvisning i argentinsk tango.
Det ble en hyggelig kveld, og i det hele tatt en begivenhets rik dag.

dsc07178dsc07149
Flere kokker betyr ikke nødvendigvis mere søl

dsc07180
Fortsatt 20 grader når det skumrer

dsc07174dsc07166dsc07170
Flott å se på!

dsc07146
Mannen på bandoneon visste også hva han drev med

Ella, nuestra estrella

20.04.08

Det må være lov å si at Ella kan være ukonsentrert.
Ofte er tankene hennes allerede godt inn i neste planlagte og ønskede gjøremål.
Vi foreldre får stadig spørsmål om når dét, og dét, og dét skal skje,
og det kan bli sure miner når vi ikke er villige til å fastsette tidspunkt.
Klart det er stas å være sammen med, og hjemme hos venninner,
men noen ganger er det nødvendig å "være til stede", f.eks på skolen.
Eller her hjemme, når det skal gjøres lekser.

Jeg husker jo hvor ukonsentrert jeg selv kunne være, og fortsatt kan være.
Det er kanskje derfor enklere for meg å være overbærende,
og ikke for streng når jeg ser blikket og konsentrasjonen hennes mister fokus noen ganger
- jeg kjenner meg jo igjen!
Dette handler slett ikke om intelligens, men kanskje litt om viljen til å bruke den.

Vi har, sammen med kontaktlærer, snakket om hva som bør fokuseres på.
I noen uker nå har de pugget gangetabellen, og det er et mål å klare gangesertifikatet.
Da skal alle kombinasjonene, 100 stykker, regnes riktig, i løpet av 10 minutter.
På fredagstesten får de spørsmål fra flere fag, og nederst kommer gangetabellen.

For et par uker siden var det konferansetime.
Ella hadde nok hatt en dårlig dag, og vi fikk se en prøve med svært middelmådig resutat.
Hun gjør gjerne lekser for hele uken på mandag, og da er det lett å ha glemt når fredagen kommer.
Derfor vet vi nå at leksene må gjennomgåes på nytt torsdag, i tillegg til gangetabellen,
som må pugges oftere.

Så kom hun hjem fra skolen fredag.
Hun lyste som en stjerne og sa "Se!"

dsc07031
Alt riktig, og innenfor tidsrammen!

Og det var ikke bare gangesertifikatet hun hadde klart.
Hun hadde også svart riktig på alle de 15 spørsmålene på fredagstesten!
Gratulerer!

dsc07047
Se på dette da!

Nå vet hun bl.a. at Christian 4. grunnla Kristiansand,
og at den sure nedbøren som kommer fra England,
og regner ned i vannene våre, kan nøytraliseres med kalk.

Begivenheten ble feiret med karbonisert saft i stetteglass.


Jeg sleit fryktelig i matte på ungdomskolen.
Det hjalp litt da vi begynte med geometri, men det stoppet opp også her etter hvert.
Kanskje klarte jeg en Meget (M) en gang eller to, men stort sett oppnådde jeg ikke bedre enn Godt (G).
Det gjalt å holde seg over den forsmedelige Noe godt (Ng), i alle fall på karakterkortet.
Jeg var inne i en tung periode, og hadde mottatt en prøve med karakteren Lite godt (Lg).
Dette var, selv i min verden, så fornedrende og jævlig at jeg prøvde å fortrenge det.
Å fortelle om det hjemme, var uaktuelt.
Nå tenker jeg at det var nettopp dét jeg skulle ha gjort,
og så kunne vi sammen ha snakket med skolen, og kanskje fått litt fart på regningen.
Men det var kanskje ikke ressurser den gangen, sent på 70-tallet.
Og fokuset inne i hodet til denne 14-årige stovnergutten, var langt utenfor vinduene i klasserommet,
og svært vanskelig for et ungdomskolepensum å fange.
Jeg klarte kanskje å skjerpe meg litt, og så heldigvis aldri karakteren Lg igjen.

Mattelærer'n var en diger hånballspillende kar fra Bergen.
Han var real, og jeg kom godt overens med ham.
Kanskje oppfattet han at jeg slett ikke var fornøyd med å motta dårlige karakterer.
Kanskje hadde han denne evnen til å "gjøre hverandre god", han var jo lagspiller.
Det begynner å bli lenge siden, men jeg husker det som om det var i går.
Vi hadde hatt en av de små, ukentlige matteprøvene.
Han kom oppover fra bak i klasserommet, på venstre side av raden, og la prøvene på pultene våre.
Da han la fra seg min prøve på pulten min, klappet han meg kraftig og kameratslig på ryggen,
og utbrøt -"Bra Arman!"
Den varme følelsen som gikk igjennom kroppen da, glemmer jeg aldri.
Det var så sterkt og stort, at jeg får tårer i øynene her jeg sitter og skriver -over 30 år senere!
Jeg tror ikke karakteren var så bra, men det var, og er uvesentlig,
for jeg svevde på skyer en liten stund, og jeg hadde gjort det ganske bra på prøven.
På vitnesbyrdet mitt, fra niende klasse, står G i matte. -Helt greit.

Det er ikke i alle sammenhenger jeg klarer å vise så mye empati som jeg skulle ønske.
Jeg orker ikke alltid å engasjere meg så mye som jeg syns jeg burde.
Og ja da, jeg er nok selektiv, og ikke så betingelsesløs og storsinnet som jeg kunne ha vært.

Men jeg vet hva selv en liten oppmuntring kan bety,
og håper jeg klarer å bli enda bedre til å gi komplimenter.

Jeg prøver så godt og ofte jeg kan å gi komplimenter til barna våre,
når jeg vet at de har slitt, jobbet og oppnådd noe.
Så er det selvsagt minst like viktig å backe opp også hvis resultatene ikke skulle være helt på topp.

I tillegg til skolepensum synes jeg vi som foreldre må se etter
individuelle ferdigheter eller talenter hos barna våre,
samt oppfordre til videreutvikling av disse ved å la dem få prøve seg, hvis de vil.
Ikke nye aktiviteter hver måned, men i alle fall vurdere...

Tilbake på Solkysten

16.04.08

Jeg landet i Málaga i går, en times tid forsinket, etter litt rot på Gardermoen.
Vi måtte bytte fra gate 48 til gate 32, og det tok litt tid å flytte hele flokken.
Jeg forsøkte å beregne tiden det vile ta å få alle igjennom slusen på gaten,
og syntes jeg ville rekke en rask tur på do.
Det gjorde jeg for så vidt, men jeg sto fortsatt inne på do da navnet mitt ble ropt opp,
kanskje over hele Gardermoen...
Raske køer er ikke hverdagskost, og det er jo typisk at jeg går glipp av en,
når den endelig dukker opp.

Jeg må ha med noen bilder fra mitt besøk i Oslo.

Det startet med at beuatybag'en jeg kjøpte i Praha,
for å få fraktet hjem et notestativ jeg også hadde kjøpt,
allerede i Málaga gikk inn i flyet med flagrende lokk.
Den hadde sannsynligvis fått seg en bulk, og hadde revnet langs glidelåsen.
Opp på samlebåndet på Gardermoen ankom derfor min taolettmappe,
etterfulgt av et miniskjørt, før selve bagen kom, med lokket på snei,
og diverse andre plagg lett dandert ut over kanten hele veien rundt.
Er jeg i humør til det, kan jeg nikke smilende til de ca 300 som står medlidende og ser på,
og utbryte noe som skal være morsomt.
Denne gangen var jeg ikke i det humøret.
Jeg stålsatte meg, unnvek alle blikk, samlet sammen tingene, og dro meg til siden.
Jeg orket ikke å bli stående og vente i fall noen flere eiendeler skulle dukke opp.
Ketil Bjørnstads Hans Jæger ble borte på reisen, noe mere vet jeg ikke om, foreløpig.
Det ble en tur bort til en skranke, for å få skrevet rapport,
og for å tape igjen stasen, slik at det gikk an å komme seg videre.
Rapporten er sendt til Danmark, etter påskrift med verdivurdering fra en butikk.
"Dårlig kvalitet, nei elendig kvalitet" fikk jeg vite, og akkurat dét visste jeg.
Verdien ble satt til kr 499,-, så nå får vi se...

dsc06877dsc06881dsc06884
Det blir nok innkjøp av en mer solid type emballasje neste gang det skal handles...

Jeg hadde et par dager før bursdagen, og fikk som tidligere nevnt gjort mye.
Når jeg allikevel var på den kanten av byen, stakk jeg innom gamle trakter,
og ringte på til et par naboer fra 70-tallet, men ingen av dem var hjemme.

dsc06886
Her bodde jeg i over ti år; nr 3 fra venstre og nest øverst


dsc06939

Det ble torsdag, og altså høvdingens store dag,
selv om han selv sier han gjerne skulle sett at dagen passerte i stillhet.
Etter noe press fra nær familie, ble det trommet sammen til selskap,
og det ble veldig vellykket.
Når hán, glad og fornøyd, er den første som går og legger seg,
en gang etter midnatt, og musikken fortsetter, da vét jeg at han er fornøyd.
Såpass kjenner jeg min egen far.

Han visste ikke at jeg skulle komme.
Jeg satt kontrabassen lent mot muren rett ovenfor døra,
gjemte meg bak et hjørne, og ringte på.
"Men i....
Er ikke det bassen til Arman'a?
Det må være Robin som har lånt den..."

Så gikk de inn, og lot bassen bli stående igjen der ute!!!
Jeg ringte på én gang til, og nå kikket han rundt hjørnet,
der jeg sto med kameraet klart.

dsc06895dsc06896
Ganske lang i maska

Fredag syntes jeg det var på sin plass å ta en tur i skauen min; Østmarka.
Både for å sortere inni kraniet, men mest for å kjenne på stemningen og luktene.
Erik og jeg gikk en runde midt i drømmesykkelterregnet,
og fant jammen et par, for oss, nye stier, som skal prøves til sommeren.

dsc06946
Men allerede nå er det perfekte forhold!


Jeg kan smykke meg med å ha vært på operaen den dagen den åpnet.
Vi kom jo ikke innenfor dørene eller opp på taket, men fikk lov å går rundt bygningen,
i et aldeles ufyselig drittvær, med sludd og kald vind.

dsc06955dsc06967
Det skulle ha vært hvit opera mot blå himmel, men så ble alt grått

For at ikke den store hopen, og særlig vi berørte østkantfolkene,
ikke skulle føle seg totalt overkjørt, hadde man sørget for en god porsjon lavprosa,
representert ved bl.a Ole Ivars.

dsc06962
Dagens fargeklatt

Jeg har senere hørt at åpningsforestillingen var bra på TV,
men den ble 100% oversett, grunnet lørdagens absolutte høydepunkt;
herrelaget i hos Arild i Enebakk.

Arild hadde nemlig invitert åtte herrer til viltmiddag,
bestående av både pels- og fjærkledt vilt, fra skog og fjell.
Til forrett, oppmalt og blandet rakørret, røkelaks, løk og rømme, rullet inn i lompe.
Hovedretten; haresadel, harelår og rypebryst, med rognebærgelé, tyttebær,
traktkantarell, og en saus man ikke nøler med å reise helt fra Middelhavet for å få servert.
Dessuten hadde han stekt kjøttboller av avskjæret, og her var også innslag av orrhane.
En dessert bestående av bær og is, og igjen en saus jeg kjenner smaken av enda, basert på honning.
Av drikke var det både ener, toer og treer.
Brun ener, med brun treer, er en av mine favoritter,
ment til et slikt måltid bør man jo ha med noe rød toer, så det ble litt av hvert.
Til desserten fikk vi god italiensk brandy, og senere ble det servert Irish Coffé.
Det var GT, og andre kjenninger, men selv gikk jeg etter hvert over på alkoholfritt.
Med Harald på trekkspell og Ben på gitar, ble det igjen mye musikk.
Klokka halv fem hadde Ben reist hjem, men Harald og jeg sto fortsatt og spilte.
Fingrene mine holdt mye bedre enn fryktet, og jeg klarte meg uten tape eller plaster.

dsc06977
Far og sønn Jakobsen. Erik stakk innom både før og under selskapet.
Han er 86 år, bor i Arilds sokkelleilighet, og var på damebesøk i bygda samme kveld.

dsc06988
Mesterkokken drar, med sikker hånd, skinnet av rakfisken

dsc06991
-som assistenten siden lett og ledig fører ned i kvernen

dsc06998
Moro å ha flere strenger å spille på...


Dagen derpå bar det til Oslo, og Sentrum Scene,
der det var Oslo Grand Prix 2008 -Athletic Fitness & Body Fitness.
Jeg fant Max på 5. rad, og fikk god forklaring på hva som skjedde underveis.
Det var mange fine kropper å se, glo og stirre på, og det er litt gøy at det er helt OK.
Til og med å kommentere er helt i orden; det er jo derfor de står der!
Jeg fant vel ut at mine favoritter var de som ikke hadde de mest markerte ("harde") kroppene.
Ingen av mine favoritter vant da heller.
Det gjorde heller ikke Monica, som endte på en 4. plass.
Men, 4. plass i nordisk, det kan da ikke være gå verst?

Bildet er tatt med panserkameraet Sony Cyber-Shot,
nå komplettert med alle skruer i chassiet, etter et besøk hos Sony Norge.
Skruene er ca 3 millimeter lange, og jeg kjøpte tre stk, og de kostet kr 130,-!!!
Bildet er tatt fra rad fem, og det er grenser for hvor rolig man klarer å holde Cyber'n.
Blitz er utelukket, da den kun dekker den nermeste meter'n.

dsc07008
Monica i midten


Under mitt opphold i Oslo, bodde jeg på Hotel Smokehill Nelson, på Golia.
Eget rom med tilgang til vann og avtrede, egen nøkkel, og fri parkering.
Ikke noe mas, og jeg kom og gikk når det passet.
Takk for et trivelig opphold!

-Og Neger'n: Neste gang jeg skulle være i Tigerstaden, ringer jeg.

Høvdingen 70 år

11.04.08

Sitter på et gjesteværelse hos min far, som fylte 70 år i går.
Det ble ikke senga før nærmere to i natt.
Fire av gjestene spiller piano, det var én trommeslager,
to gitarister og en kontrabass.
Vi byttet på å spille.
I tillegg ble det mye sang.
Tiden går raskt i godt selskap.

Jeg overnattet her, og har tilbragt dagen her hos høvdingen,
hvor vi har hørt litt musikk, og pratet.

Jeg ankom Oslo tirsdag, og har "ligget i dekning" hos et vennepar frem til i går.
Det var liksom en overraskelse at jeg bare skulle dukke opp i selkapet.
Og han ble ganske lang i maska!

Onsdag og i går, på dagen, fikk jeg ordnet en masse ting.
Jeg har fått låne bilen til svigermor, så det er bare å spinne rundt.
På en liste med tosifrede gjøremål er nå nesten alle punktene strøket ut,
og fra nå er det bare å strekke ut beina.

I morgen blir det herrelag i Enebakk, med bl.a. rype og hare på menyen.
Dit kommer også en trekkspiller, og jeg vet at Arild har en gitar og et piano.
Jeg tar meg bassen, og det kommer til å bli lyd.
Må vel tape fingertuppene, som fikk kjørt seg, og som nå har vannblemmer.
Men før jeg reiser dit, tenkte jeg å stikke ned og besiktige operaen, som jo åpner i morgen.

Søndag skal jeg på Sentrum Scene, hvor nordisk mesterskap i fitness arrangeres.
Monica, en av mammaene på skolen i Spania deltar, og jeg skal heie.

Det er godt å være her, uten noen særlige forpliktelser.
Været er skiftende, og det har sluddet og haglet.
Akkurat nå skinner sola.

Spegel, spegel på vegen der

07.04.08

Et par steder påmotorveien er det satt opp vindpølser,
slik at vi bilister kan følge med på styrke og retning på vinden.
Det tar noen ganger så kraftig tak i bilen at jeg synes det er ubehagelig.
På brua like før avkjøringen til Benalmádena, kommer kastevindene ofte fra nord.
Mer enn én gang har jeg bare ventet på at biler med store flater skal få problemer.
Men som vanlig ser det ut til at det kun er meg, i for tiden den lille Puntoen,
som lar meg merke ved fenomenet.
Alle skapbiler, campingbiler, trailere og busser ser ut til å bare suse avgårde,
som De Lillos ville ha sagt.

I dag skjedde det imidlertid noe.
Jeg lå i midtre fil på seksfelteren, på vei til skolen,
og var i ferd med å skulle passere en lastebil med glass.
Altså med et stålstativ oppå lasteplanet, med glassplater festet på høykant.
Denne lå ca 100 meter foran meg, og omtrent like langt bak meg kom en Volvo V40 i venstre fil.

Fra planet på lastebilen kom plutselig flagrende noe som først minnet om et papir.
"Papiret" landet midt i samme kjørefelt som jeg befant meg i.
Speilet, som må ha målt noe sånt som 3 x 2 meter, knuste umiddelbart,
og et øyeblikk var det som om alt gikk i sakte film - Svanesjøen.
Det blinket og bølget der fremme, og det var noe surrealistisk over det hele.

Hva kan jeg ha hatt av hastighet?
Kanskje 100 km/t.
Det var ikke snakk om å få stoppet, og jeg måtte bare måke rett igjennom stedet.
Jeg rakk å registrere at det faktisk var glassbiter som måtte forseres, og vurderte dukking.
I det jeg to sekunder senere passerte glassbitene, noen av dem fortsatt med litt størrelse,
var det uansett for sent å beskytte seg, og jeg håpet å unngå punktering.

V40'en passerte meg like etter, ute til venstre, og jeg så den hadde satt på varselblinker.
Jeg hørte ingen lyder av glass som traff bilen, og man punkterer vel uansett ikke av denslags.
Hadde jeg vært et par sekunder tidligere ute...

Da jeg passerte lastebilen, ga jeg et par dunk i hornet,
fikk øyekontakt med sjåføren, og pekte bakover.
Jeg aner ikke om han hadde oppfattet tapet av lasten sin,
men bilen ble etter hvert borte bak meg, så den stoppet nok i alle fall.
Selv anså jeg det som meningsløst å stoppe så lenge jeg ikke hadde mistanke om skader.
Jo færre biler på veiskulderen, jo bedre.

Bare minutter senere braket løs et forrykende regnvær,
og lasten hadde nok slitt seg i et av vindkastene i forkant av dette - på nevnte bru.
Jeg sjekket bilen da jeg kom til skolen, og den så helt uskadd ut.
Noen fragmenter finnes kanskje, men de blir vel borte i børstevasken,
som uansett må til før vi leverer bilen til Tore lørdag.
Også vi som hadde vasket og støvsuget bilen i dag...

På vei tilbake gikk trafikken normalt på stedet med galssbitene.
Lastebilen var også borte.
Hva kunne han gjøre?
I hvert fall ikke feie opp.

Nei, tilbake til sjefen og avskrive som tap.
Trekk i lønna for uforstand i tjenesten.
Melde seg på kurs i sikring av last.
Være sjeleglad for at ikke jeg eller noen andre lå nærmere da det flagret fra planet.
Det er i alle fall jeg...

-Hvem er ................ i landet her?

Paintball

06.04.08

Midt i forrige uke registrerte vi at det ble satt opp en del telt nede på stranden,
mellom Hotel Beatriz Palace og borgen, før vi kommer inn i Fuengirola.
Anne Line mente det handlet om paintball, og dét fikk vi bekreftet fredag,
da det vrimlet av krigere i alle regnbuens farger inne på Myramar-senteret.
Joda; The Millenium-Series 2008, Events Málaga var under etablering.
Turneringen skulle gå av stabelen i går og i dag.

Jeg vet jo like mye om paintball som jeg vet om designvesker,
så i ettermiddag tok jeg med barna, i håp om å bli litt opplyst,
eller for å finne ut om jeg ønsket å opplyses i det hele tatt.

dsc06845
Det var laget flere baner eller arenaer, hvor det ble kriget / sloss / kjempet

dsc06864dsc06850
De trakk av med flere fingre, og skuddtakten var høy

dsc06857
Det var bra med publikum, og fans'en var i storform!

dsc06861
Kan det være nødvendig å søle så j...?

dsc06866
Au-au-au? Jeg har hørt at det gjør vondt å bli truffet

dsc06872
Salg av gønnere og tilbehør

dsc06874
Tom ammunisjonsemballasje

dsc06876
Barna samlet seg noe kuler

Lærte jeg noe av dette da?
Ikke mye, og jeg tror ikke barna lærte så mye heller.
Jeg fikk i alle fall stilt nysgjerrigheten.
Vi fikk vite at det antagelig var med et eller to norske lag.
Arrangementet er et av flere, som holdes i ulike land.
Har forsøkt å finne noe på nettet, men får ikke opp den aktuelle nettsiden.
Og det er like greit.

Torrecilla

06.04.08

Det var i går vi dro av gårde for å bestige den høyeste toppen i Málaga-provinsen; Torrecilla, 1.918 m.o.h.
Vi kjørte via Marbella, og tok av opp mot Ronda.
Etter en liten morgenkaffe på Venta La Laja, kjørte vi så langt vi kom inn mot fjellet,
og ut av bilene spratt vi, ti barn / ungdom og seks voksne.

Parkeringsplassen ligger på 1.285 meter, så vi hadde 633 meter stigning foran oss.
Jeg må ta med at vi hadde skrevet ut en glimrende beskrivelse fra nettsiden til Petter Bjørstad.
-En kar med hundrevis av topper på samvittigheten, og som har lagt rapporter fra mange av turene ut på nettet.

dsc06721
De første ca 470 meterne går i flott barskog, ganske bratt, men på fin sti

Så krysses en arbeidsvei, som heldigvis er sperret med kjetting helt nede,
noe som sikkert er med på å bevare renheten i området.- altså helt fritt for biler,
bortsett fra de som skal bort til en mast litt bortenfor.
Herfra kunne vi se Gibraltar, og mye av Marokko.
En liten kurositet var det også at mange av oss mottok følgende tekstmelding:
"Maroc Telecom welcomes you to Morocco".

dsc06731dsc06733
Mesteparten av stigningen er tilbakelagt

dsc06734dsc06735
Turen går videre i vakkert landskap, med innslag av enkelte menneskeskapte elementer

dsc06835dsc06739
-og motiv og formasjoner skapt av naturen selv

dsc06827
Disse trærne så jeg helt opp til 1.800 meter.
-Men så så de fleste av dem også døde ut...

Uten å ha lest noe som helst av historie fra dette området,
kan jeg tenke meg at det har vært bosettinger også her, for flere tusen år siden.

Etter å ha passert grottene i en fjellvegg tett ved stien,
begynner den siste stigningen opp til toppen.

dsc06747
Den var brattere enn jeg hadde forestilt meg, men helt grei

dsc06750
Stien tok oss rett opp til toppen, uten noe tøys

Selve toppen var også spissere enn jeg hadde sett for meg,
skjønt noen nut eller pigg er det ikke snakk om.
Da jeg kikket litt på Google Earth så den bare mye flatere ut.

dsc06790
Varden på Torrecilla

dsc06757
Vel oppe åpenbarer det seg et fantastisk vidsyn!

Omkringliggende fjell som bryter horisonten her og der når man snur seg 360 grader,
ligger langt nok unna til at man virkelig får følelsen av å sitte på en topp.
Tilfredsstillende å sitte og se ned på Yunquera, Alozaina, Tolox
og resten av alle de små landsbyene som ligger spredt utover i det brede partiet ned mot Málaga.
I det fjerne ser vi Sierra Nevada, hvor det fortsatt ligger snø.
Kanskje på grunn av god dagsform, men denne gangen fikk jeg ikke følelsen av skulle
"dryppe" fra toppen, og bli slukt av himmelen da jeg kom opp.

dsc06777
En fornøyd gjeng

Etter en pause med mat, drikke og fotografering,
var det bare å sette utfor i motsatt retning, på den samme stien.

dsc06814
Så får forsiden av lårene også kjørt seg litt

dsc06832
Mesteparten av stien egner seg glimrende for sykling, og jeg noen spor...

Bortsett fra noe smerter i en hæl, og en med gnagsår fra nye støvler, hadde vi ingen problemer.
Vi brukte åtte timer, noe som er ganske lang tid på denne turen.
Ikke noe besynderlig ved dét, da flere av de som var med, ikke er vant med å gå slike turer.
På turen opp til Mulhacén, hvor vi skal stige dobbelt så mye,
må vi for øvrig holde et høyere tempo, for å få gjennomført turen.
Det er jo ikke bare det fysiske man blir sliten av.
Tidsforbruk er også en viktig faktor.
Det høres fornuftig ut å ta det med ro, men det går vel et skjæringspunkt,
hvor kroppen blir sliten av å ha vært i aktiveitet over lang tid.
Og luften i nærmere 3.500 meter begynner å bli ganske tynn.


Etter en samling på den samme ventaen nede ved hovedveien,
tok de andre veien ned til kysten og hjem.
Vi skulle overnatte hos svigers i Alozaina, og tok turen over Ronda, El Burgo og Yunquera.
I Alozaina ble det middag på en av de lokale stedene.
17 euro for middag og drikke til fire er ikke verst.
Heller ikke en kaffe med brandy på Bar Central før vi gikk ned til leiliheten er å forakte.

Så var det kveld, og mørket hadde senket seg.
Her en liten stemningsrapport, klort ned på noen lapper i går kveld:

--------------------------------------------------------------------------------------------------------
Skriver i mørket.
Litt småpussa og sliten.
Nede i stua er det Mallorca mot Real, og stillingen er 0-1 etter 1. omgang.
Urettferdig synes svigers, etter at Mallorca har presset hele tiden.
Oskar sitter også og ser på, og de håper at Mallorca vinner.
Jeg har hatt en tørn med pålegging av sengetøy.
Anne Line og Ella går og legger seg nå, klokken 23.10.
Jeg synes kvelden tar litt form av sommer, og har satt meg på takverandaen.
Har hentet et par telys og en av svigers Arum Special, som smaker godt.
På en takveranda i lille Alozaina i sørspania.
Ovenfor meg er 30-40 meter med fasader.
En der oppe driver med duer. De sover vel nå.
Hos nærmeste nabo er det samtaler på pur andaluzisk.
Jeg lener meg over muren, og kjenner stram lukt av kattepiss.
Sånn er det bare.
Syd-østover ligger Málaga og glitrer i mørket.
Til høyre ser jeg Coín og Alhaurín el Grande.
Mot Monda og videre er det mørkt, med unntak av enkelte lys.
Rett nedenfor uler en bikkje.
En fugl, kanskje en ugle, tuter ute i mørket.
En geit breker.
Det smeller i dører i nærheten.
Flere spanske stemmer.
Sikadene har begynnt å spille igjen, og dét varsler sommer.
Hvor blir det av disse hissige og intense mopedene?
Akkurat nå er de erstattet av bjeffing fra flere hunder
fra utallige gårder i nærmeste kilometers omkrets.
Når jeg tar en slurk øl, ser jeg en kølsvart himmel, full av stjerner.
Samtidig gearer kveldens første moped - nære.
-"Så'ru den eller?", hører jeg svigers utbryter nede i stua,
når Mallorca nesten scorer.
Det er lørdagskveld i Alozaina, våren 2008, og jeg tenker;
"Hvor mange år til kan dette bevares?"
Samtidig; svigers til Oskar:
-"Han faren din skriver fælt nå!".
Jeg svarer:
-"Ja, sju sider hittil!"
Får ikke noe svar.
En katt mjauer høyt like ved.
Kanskje Anne Line og Ella har sovnet nå.
Klokka er blitt 23.40.
Jeg runder av.
Fin stemning, klort ned nærmest i mørke.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Det hører med til historien at den første hanen gol da jeg la meg klokken 00.05.
Den fikk raskt svar fra rivalene, og de holdt det gående til spurvene tok over da det lysnet.
Gøy på landet!

Skogbrann

02.04.08

Mandag, da jeg skulle hente barna på skolen, så jeg det røyk, som fra et bål,
oppe i skråningen ved antennefjellet, som egentlig heter Cerro del Moro (Den mauriske fjellkam).
Jeg vet jo hvor tørt det er oppi der, så jeg vurderte det som usannsynlig at noen ryddemannskaper
skulle ha gjort opp bål for å brenne avskjær.
Jeg skulle bare innom en forretning å kjøpe noe,
og var litt spent på om intensiteten ville ha tiltatt da jeg kom ut igjen.
Og gjett om den hadde!

Motorveien til skolen var den reneste orkesterplassen, og jeg kunne se flammer,
noen av dem på sikkert over ti meter.
Helikopteret fra Guardia Civil hadde allerede dukket opp, og sirklet over brannstedet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg tilhører de skuelystne i en slik situasjon,
og tenkte at barna også ville ha interesse av å kikke.
Så med avslag om å bli med både den ene og den andre hjem etter skolen,
fikk jeg stuet dem inn i bilen, med en ekte skogbrann som lokkemiddel.
Det virket, og da vi kom rundt hjørnet, veltet røyken over oss.
Bilen ble parkert rett nedenfor, og vi befant oss midt i et inferno av sirener fra
politi og brannvesen, samt dundringen fra helikopteret som hele tiden fløy over oss,
deltagende i slukningsarbeidet, nå med vannsekk under seg.

Vi ble stående en halvtimes tid, før Policia Local fortalte at vi måtte flytte bilene.
Ella og jeg dro hjem til oss, og Oskar fikk innvilget å bli med hjem til kameraten sin,
som, med familie, også hadde tatt turen for å bivåne begivenhetene.

Da jeg skulle hente Oskar, og kjørte forbi et par timer senere på kvelden,
var helikopteret fortsatt i gang med å slukke.
Dagen etter kunne vi observere brannmannskap oppe i lia.
-"Etterslukking og sikring" kunne far fortelle fra forsetet.

Det ser ut til at en av våre beste stier, som vi sykler ned, går rett igjennom området,
og vi har snakket om å stikke opp en tur en av dagene, bare for å kikke.
Det så dramatsik ut, og var antagelig også dét, men de fikk altså kontrollen ganske raskt.
Nå er hele kollen der oppe brun, men heldigvis i et avgrenset, relativt lite område.

Se bildene:

cimg3752cimg3759
Dette er høye flammer!

cimg3789
Her har brannmannskapet kommet opp.
Den lille gule prikken i skauen, under røyken, midt på bildet, er en av dem.


cimg3762
Los bomberos på vei oppover

cimg3782
Helikopteret hentet vann litt nedenfor oss

cimg3773cimg3787
Jeg hater at jeg ikke fikk til et bilde hvor de tømmer ut vannet...!
(Får skylde på lite erfaring med lånt kamera.)

cimg3795
TV-stasjonene var raskt på plass

Liten (t)opptur

02.04.08

Søndag var jeg på tur sammen med et par andre familier i Sierra de Mijas.

dsc06696
Resten av familien var med noen norske nabo-besøkende på stranden

Vi som gikk startet i Mijas, og gikk via kapellet, og opp på en 1.050m- topp.
Ikke noe å hyle for, men for de som ikke er vant med å gå bratt oppover,
kan det være utfordrende nok.
Det "rør" seg litt blant de turinterresserte for tiden, for vi vet at om en måned
skal vi til topps i Sierra Navada.
Toppen heter Mulhacén, og er fastlandsspanias høyeste punkt, på 3.482 m.o.h,
så det er greit å gå seg litt varme først.

dsc06626
En liten mellomstasjon, før vi var helt på toppen

dsc06638
Så var vi oppe

dsc06656
Dominikansk tøying og polsk posering

dsc06657
Asker / Bergens-fruen lar er også ivrig etter å feste motivene til harddisken

dsc06663
Mannen som er med på å lage flystriper

cimg3607 2
Mannen som forteller om flystripene den andre mannen lager

cimg3648
-Og som elsker å peke på og fortelle om alle landsbyene vi kan se


Og så, endelig!!
-En vaskekte orm!
Både vital og amper.
Jeg vet at hoggorm er utbredt i store deler av Europa,
og jeg er ganske sikker på at dette var et eksemplar av arten.
Lang var den ikke, kun ca 15 cm.
Men den hogg hissig etter skoen min da jeg, så snilt jeg kunne,
sperret den en liten stund, da den ville videre, vekk fra stien.
De andre måtte jo få se vidunderet!
Flokken ble ropt inn, og et ble litt fortelling om reptiler.
Markert trekantet hode forteller at dette er en fyr med gift i hjørnetenna.
Så litt fotografering, før den fikk sno seg ut i villnisset igjen.

dsc06674
Hoggorm

dsc06687
Med riktig kameravinkel og macro spiller virkelighetens dimensjoner ingen rolle.
Se den vertikale pupillen under de markerte "øyenbrynene".

I følge en av de yngste gutta i flokken, var det eneste dumme med turen,
at vi ikke hadde en tomflaske som han kunne ha puttet ormen inn i, for å ta den med seg hjem.
Så ble det forklart at dyr har det best i naturen, og hva skulle han fore den med, etc.
Min mor kan nok bekrefte at jeg ikke alltid var like fornuftig da jeg var gutt.
Både på Lambertseter og på Stovner ble leiligheten ofte benyttet som dyrehage for
fjærkledte, amfibier og krypdyr.
Noen av disse endte vel dessverre også sine dager på samme adresse.

Som han sa, den svenske fyren jeg traff i Hellas i 1986:

"Drävdrengen sitter på gjerdet, medan käringen är uta och klubbar snok..."


Vel, når det med ormen i flasken var det værste med klatringen til toppen,
lover det bra til andre forestående turer, tenker nå jeg.


Todavia visitas de Noruega

02.04.08

Et lite tilbakeblikk, dag for dag.
Det blir i korte trekk, og fortsatt en slags oppsummering.
Vi har selvsagt gjort mange ting, uten at alt er med her.
Som nevnt i forrige publisering, ble det litt sykling på et par av oss, i starten av våre gjesters opphold,
da Erik og jeg tok en tredagers med overnattinger Humblebee Home og i Alozaina.
Gjestene ankom onsdag 19.03.

img0307
Direkte fra flyplassen, som jeg liker det best

Første dagen ble vi tatt igjen av regnet, og valgte biltransport de siste kilometerne.
Nei, IKKE feigt, når man har opplevd hvordan bakken her forandrer seg til et leirehelvete når det regner.
Da vi våknet dagen etter, var det kaldt og vått, og vi fikk altså svigers til å hente oss.

img0324
Ned mot 8 grader og regn
(Hallo; vi er i Spania!)


img0341
Utenfor baren i Alozaina fikk vi med oss påskeprosesjon

img0347
-Og innenfor; en tretimers hyggelig samtale på spansk med los cuidadanos

På hjemveien fredag, var været bra, men det hadde jo nylig regnet,
og jeg var litt uoppmerksom før vi dro rett ut og over et jorde.
Det straffet seg, for plutselig var syklene dobbelt så tunge!

dsc06547img0352
Moro å tenke tilbake på, men da det sto på....

Fredagskvelden hadde vi fiskemiddag her hjemme, innbakt i salt.

Lørdag, påskeaften, husker jeg ikke helt hva vi gjorde,
og dét tyder på at dette også var en fin dag.
Barna kjøpte godterier på Myramar, og vi spiste på La Teja her nede.

Søndag var vi i Ojén.
Det var påskeprosesjon og vinmuseum,
hvor det ble kjøpt spennende dessertviner.

Mandag tok vi oss en liten fjelltur, opp til toppen av fjellet,
der hvor kabelbanen ender.

dsc06558dsc06563
Det ble en fin tur, med flott utsikt

img6569
Anstrengte smil da vi satt oss inn i gondolene

img6572dsc06581
De andre lot til å trives, mens undertegnede svettet i håndflatene,
og søkte febrilsk etter noe å holde seg fast i

Tirsdag var jeg på jobb med Sierra Cycling i El Chorro,
og ble hentet der oppe av Erik.
I Alozaina møtte vi de andre.

dsc06598
Janne hadde kjørt i gang en av sine velsmakende paella-gryter

Onsdag syklet Erik og jeg sammen med SC fra Fuengirola og hitover,
og hoppet av ovenfor her, etter at jeg hadde fått en punktering.
Det var vår tur i FAU-bua på skolen denne ettermiddagen.
Janne var med og stekte alle vaflene.

Torsdag var stranddag.
På vei forbi naboblokka observerte Erik en fiks greie: Mobilt billakkeringsverksted!
På b ilen sto visstnok noe sånt som Mobile Pintura.
Lakkereren hadde med seg alt nødvendig utstyr, maskerte bilen på parkeringsplassen,
og gjorde sprøytejobben der ute, mens det blåste friskt mot de andre parkerte bilene.
Kanskje noe for min far, som har vært billakkerer siden før jeg ble født...

dsc06613
Hva sier du til dette da pappa?

På kvelden hadde vi invitert våre engelske naboer under.
Trevor er gammel trommeslager, og hadde med stikker og skoeske.
I kirken hadde jeg lånt et trekkspill til Erik.
Jeg dro frem bassen, og Oskar spilte gitar.

dsc06607dsc06610
Godt var det at de nærmeste naboene var hos oss, for det var nok ikke helt lydløst!

Fredag, etter at barna var kjørt til skolen, tok Erik og jeg en kaffe med andre foreldre på Idéma,
før vi tok turen til Decathlon for å kjøpe diverse sykkelting.
Den kvelden ble det lammeskulder, lammeknær og annet på Venta La Morena.
Vi har funnet ut at det å spise opp all maten her,
må resultere i stappmetthet som kan grense til ubehag for enkelte.
Godt var det!

Barna har kost seg, både i sola, i vannet, på shopping, på marked,

dsc06553dsc06585
og foran PC'ene...

Lørdag var avreisedag for besøket vårt.
Ringerikes og svigers dro på marked (vi slapp).
Så hadde Erik og jeg en forgjeves leten etter et bestemt øl; Alhambra Reserva,
som vi ikke fant, så vi endte opp med en helt vanlig caña.

Så pakket de sammen.
Vi fulgte dem ned til bilen, og vinket dem avgårde.
Du verden så stille det ble med én gang bilen hadde kjørt ut fra gårdsplassen!
Og du verden så hyggelig det var å ha besøk.

Visitas de Noruega

23.03.08

Bare en kort oppsummering.

Vi har besøk av familien Ringerike fra Oslo.
De ankom onsdag, og Erik og jeg direktesyklet fra flyplassen, til Humblebee Home,
hvor vi overnattet.
Undertegnede klarte å misse på en avkjøring til høyre,
noe som ga oss en topografi som smakte beis!
Torsdag ble til hviledag, da himmelen var blygrå og ga fra seg mye regn.
Hans hentet oss, og kjørte oss til Alozaina, hvor det ble både påskeprosesjon
og nattlige samtaler på pur spansk på en bar.
Langfredag syklet vi "hjem" til kysten, og øvrig familie.

I går, påskeaften, blåste det så palmene sleit med å holde seg fast.
Det var mye sol, men ganske kaldt.
På kjøpesenteret ble det påskegodterier til barna,
og i går kveld spiste vi på paseoen her nede.

I dag har vi vært i Ojén, og sett påskeprosesjon,
og vært på vinmuséet.
Senere en liten tur på stranden, da barna badet i havet, med klær på.

Det får bli supplering av tekst og bilder senere.

Konrad

15.03.08

Han satt og ventet på meg da jeg, for to kvelder siden,
var på vei hjem fra noe gartnerarbeide på en sti bak i heiene her.
Jeg hadde kommet i prat med, først noen aspargesplukkere, deretter en mann på tur med hundene sine,
så mørket hadde virkelig rukket å senke seg da jeg nærmet meg hjemme.
Det var på fortauet, rett nedenfor blokka her, at han satt, med ryggen til meg, og liksom ventet.
Jeg næremet meg forsiktig, for ikke å skremme ham, og la meg ned med kameraet.

dsc06276
Konrad, en av gutta som er ute når det er mørkt om kvelden.

dsc06275
Han, hvis det var en hann, og jeg velger å tro det pga størrelsen,
satt rolig, og lot meg ta flere bilder, fra ulike vinkler.
Jeg syns Konrad er et passende navn.

dsc06279
Jeg kom helt innpå, og han reagerte med å rette ut armene,
blåse seg noe opp, og ble dermed både høyere og bredere.


dsc06280
Da jeg pirket ham litt på ryggen, blåste han seg ytterligere opp,
så skinnet var stramt som en medisterpølse.
Han dreide 90 grader, og begynte å gå.


dsc06281
-Og forsvant inn i buskene, til kompisene sine.

Paddene holder store konserter nede i mørket her denne årstiden.
Én starter, og så følger de andre på med stor iver.
Her er det ikke snakk om små søte kvekk, men sylskarpe og høye salver,
avlevert i ulike toneleier.
De skal vel overdøve hverandre, tenker jeg.
Jeg vet ikke, men tror at evnen til å blåse seg opp er med å lage høyere lyd,
ved at det gir større resonans.

Farlig å krysse veien.
Her en stakkar fra september i fjor:

dsc00349dsc00348dsc00347
-"Uff Arman, kan det være nødvendig å vise frem sånne bilder da...?"
-"Hm?"
Les mer i arkivet » August 2008 » Juli 2008 » Juni 2008
hits